Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
24. MAI -08: FERSKESTE REISEBREV, finner dere nederst på siden skrevet med svart tekst!!http://cdnimg.piczo.com/images/editor/btn_tool_text.gif
[Click to edit this item]
REISEBREV 1,
28. juni 2006, Jacsonville
Hei på dere!
Sitter nå ute i cockpiten på vår nye, flotte seilbåt, Athena, og skriver denne mail! Selvfølgelig i bikini. Delfinene svømmer ved siden av båten, sola har akkurat gått ned, og Thomas har nettopp fått sin første fisk på stang! Og for ikke å glemme den iskalde Camparien som nettopp er inntatt....
Ja, sjølivet er herlig! Men det har også vært noen utfordringer og spenning!
Vi ankom Charleston i +35 grader varme tirsdag ettermiddag, og det var en fantastisk flott båt som lå og ventet på oss. Etter å ha kommet i orden i båten, gjort en del innkiøp, skrudd litt på air condition (som vi ikke fikk i orden før etter 3 netter) og blitt bedre kjent med båten, dro vi ut til havs for første gang søndag morgen kl. 0800, da strømmen var på sitt laveste. Avgangen gikk smertefritt og stemingen høy.
For å være på den sikre siden, kjørte vi godt ut fra land, og det tok ikke lange tiden før vi var på havet og ikke hadde land i sikte! (Noe jeg sa at vi ikke skulle oppleve i hvert fall de første gangen vi var utpå.) Men havet var likevel ikke så skremmende, så det gikk bra.
Etter noen timer i strålende sol og svak bris, blåste det opp og tyknet til, og etter noen timer var vinden oppe i 20 knop og noe høy sjø. Likevel valgte vi å oppleve vår første natt seilas, ja tro det eller ei, på vår første tur! Kanskje ikke helt klokt, men det gikk bra, selv om vi opplevde både regn og torden, og vind opp i 37 knops styrke og relavt høy sjø. Det gynget bra i perioder, og ikke uventet, ble jeg noe uggen. Det ble ikke mye søvn den natten, men mange opplevelser rikere, Og båten ligger fantastisk flott i sjøen og seiler bra! Kjørte en del for motor, for å være sikre på at vi hadde nok strøm til at utstyret, men nå har vi også fått igang generatoren, så nå vil vi nok, på vårt neste seilas, bruke denne i større grad.
I morgen legger vi ut på neste strekk, og da er det spådd både bedre vær, mindre vind og sjø. Så da blir det nok en god del motorkjøring, selv om vi forhåpentligvis også kan få heist seilene.
Om alt går bra og alle ønsker det, blir det nok også til at vi tar en natt til på havet, slik at vi får lagt bak oss litt avstand og kommer sørover mens været er bra.
For det eneste som ligger bak i hodet er selvfølgelig hurrican sesongen som har startet og som kan hindre oss noe.... Men vi følger nøye med på værmelding og langtidsvarsel og vi kommer til å være overforsiktige.
Vel det er klart for middag, og siden det høyst sansynlig blir mindre søvn i morgen natt, skal vi legge oss tidlig.
Så lenge vi er i havn vil vi være online, så det er kjempehyggelig om dere sender oss en hilsen.
Ha det så godt så lenge, så avslutter jeg vårt førte "reisebrev" her.
Gutta hilser så masse.
Mange klemmer fra oss alle!
EVA
REISEBREV 2.
5. juni 2006, Miami Beach.
Hei igjen.
11 dager har gått siden vi heiste seil og dro sørover fra Charleston. Siden dere hørte fra oss sist, har vi lagt til kai på Miami Beach Marina, hvor vi nå har ligget snart en uke. Her ser vår flotte 58 fot Athena særdeles liten ut! Yachtene ligger på rad og rekke, den ene større og flottere enn den andre! Men vi ligger midt i smørøyet, i gangavstand til stranden, og også til Art Deco distriktet av Miami Beach. På Ocean Drive er det nok av merkelige skapninger å se på, så det er nok underholdning å bare sitte på en fortaus restaurant og nyte en kald øl eller en frozen Margarita! Om vi ikke gjør det på marinaens ”hotte” utested eller på vårt eget dekk, da!
Thomas storkoser seg, og er ikke redd for å snakke med noen, så engelsken blir bedre dag for dag. I går fikk både han og Espen seg en hårklipp på en kjempekul frisørsalong, som het ”RockHair”. Thomas er også særdeles fornøyd med at vi har klart å skaffe en omformer, slik at han kan få spilt på Xboxen sin. I tillegg har vi også anskaffet oss en Ipod høyttaler / forsterker, slik at vi kan koble til Ipod`ene våre og få skikkelig bra lyd. I tillegg har Thomas fått lagt inn mange filmer, videoer og musikk på sin Ipod, slik at han har nok å holde på med.
Sitat Thomas: ”Dette er himmelen for bil elskere!” Corvett, Bentley, Lamborghini, Ferrari og Bugatti er noen av merkene som farter rundt i gatene konstant! Fantastisk!
Ellers hadde Thomas også 2 gedigne slanger rundt halsen, som slikket han både her og der, mens 2 papegøyer koste seg på hodet med å gnage på den kule hatten hans! Så det er nok som skjer, både for den ene og andre.
I dag skal vi få montert på ekstra kart-plotter, slik at vi kan følge nøye med fra cockpiten oppe. Når den er installert har vi meget bra systemer og back-up system, så da skulle vi stå godt rustet til videre seilas. Som vi har sagt tidligere, er vi særdeles fornøyd med båten. Alt fungerer kjempebra, og den er komfortabel å bo i. Det er selvfølgelig nye ting å lære om den hver dag, og småting som skjer hele tiden, men det er en kjempe behagelig og godt utstyrt båt, som vi allerede føler oss hjemme i.
Vi planlegger å dra sørover mot Puerto Rica, via Bahamas i morgen, men det avhenger av været. Vi følger selvfølgelig nøye med alle mulige værvarsler. Det er ikke spådd noen tropical depressions, utenom de vanlige Thunderstormene som er her mer eller mindre daglig.
På vår siste seilas, kjørte vi rundt et par tunge nedbørsområder, og slapp unna mer eller mindre helt av ”stormen”, så når dette er mulig, gjør vi det.
Vi er alle 3 veldig spente på de neste dagene, og det skal vi nok dele med dere etter hvert.
Ha en flott sommer og nyt hver dag!
Mange klemmer fra
Matros Thomas, Kaptein Espen og lettmatros Eva
REISEBREV 3.
3. juli 2006, Antigua
Hei igjen!
Over 3 uker siden har gått siden vi forlot Miami, og vi er mangfoldige opplevelser og erfaringer rikere!
Fra Miami gikk ferden videre via Bahamas øyene og første stopp var på Cat Island, et lite sted som heter Hawks Nest. Et idyllisk sted, og for første gang fikk vi skikkelig ferie paradis følelse. Hadde tenkt til å kose oss der et par dager, men da hele øya hadde gått tom for diesel og bensin, ble oppholdet langt lengre (6 dager). Og vi var ikke de eneste som fikk ufrivillig lengre opphold, uten at det gjorde oss det grann!
Men for aa rekke Puerto Rico til Thomas skulle ta flyet hjem den 24. juli for å komme på CISV leiren, måtte vi sette opp tempo, og med vind og strøm rett i mot har det blitt mest motorseiling og mye stamping i skvulpesjø. På det meste har det blåst opp i 44 knop og det har vert en 10-12 fots bolger. Ikke kjempebehagelig, men båten ligger utrolig fint i vannet.
Via Long Island (Bahamas) og West Kaikos, var vi utpå i 3 døgn og nådde Den Dominikanske Rebublik og Luperon kl. 22 i bek mørke. Vi var heldig og fikk tak i noen lokale karer på VHF" en. De kom ut i sin særdeles spartanske pram og med lommelykter, og geleidet oss inn i en flott skjermet bukt, som av mange blir brukt gjennom hele Hurrican sesongen. Dette var en både spennende og særdeles eksotisk opplevelse! Og om noe skummel!
Da vi hadde fått ankeret opp, fått et par anker ol med de lokale gutta, og en god natts sovn, våknet vi opp i en idyllisk, mongrove bukt, med mangfoldige andre seilebåter rundt oss. Her var det vakkert.
Innsjekking (toll, immigration etc.) i DDR et eget opplevelserikt kapittel. Og mens vi ordnet papirene, fant Thomas noen nydelige innfødte jenter og spilte Domino!
Han har etterhvert blitt kjempegod i engelsk og det er gøy å se hvor fort han plukker det opp.
Pga tidspresset har det først og fremst de første ukene vert transportstrekninger og lite sightseeing /opplevelser paa stedene vi har vert, utenom båt og havner. Så vi fikk vasket tøy, båt, proviantert og fylt alle tanker i løpet av 2 døgn og fortsatte sørøst over og ankom Puerto Rico - Ponce - etter nok 2 døgn på havet. På denne strekningen hadde vi med oss en amerikaner vi traff i Luperon, som kjente farvannet og skruing av mottar etc. godt, slik at vi fikk avlastning om natten (som først og fremst Espen tar seg av) og i tillegg fikk de skiftet alle filtre og olje på moteren, som er helt nødvendig med ofte skitten diesel. Espen har blitt kjempeflink med motoren og lært en masse, så vi blir mer selvhjulpne på alle områder for hver dag som går.
24. juli floy Espen med Thomas til New York, fikk han paa Olsoflyet for han ved 4 tiden om morgenen kom tilbake til baaten igjen. Meldinger fra Thomas leder, sier at de har ankommet leiren utefor Sheffield og har det supert!
Saa naa er det kun oss to igjen, for vi skal hente Thomas paa Tobago 29. august.
Akkurat naa sitter jeg i cocpiten og skriver, i en alldeles nydelig havn paa Antigua - English Harbour. Her kom vi i gaar etter nok 2 dogn fra Puerto Rico.
Det var ventet storm i natt (Naa visstnok potensiell hurrican - Chris), saa mye av formiddagen i gaar gikk med til fortoyninger og forberedelser til sterk vind og uver. Men ogsaa en fin og nyttig erfaring aa ta med seg, i hvert fall naar stormen unngikk Antigua og traff nord for oss! Vi slapp unna med litt regn og tordenbyger og i dag skinner sola.
Naa skal vi finne oss en Internett kafe, slik at vi faar sendt av garde reisebrevet, sjekket mail og veret. Horer det er fantastisk sommer hjemme og det unner vi dere virkelig.
Ha det fortsatt godt og nyt varmen saa lenge den varer!
Mange klemmer fra
seilerne
Espen og Eva
REISEBREV 4.
20. august 2006, Grenada
Hei på dere!
Vi har ikke beveget oss veldig langt siden sist, men tar livet med ro og nyter båten, været og stedene vi besøker. Fra Antigua fortsatte ferden videre sørover til Bequia. En herlig liten, sjarmerende øy. Vi ankret opp utenfor en flott sandstrand, i herlig klart, turkis vann. Bequia kunne faktisk minne litt om Lombok, med små koselige restauranter rett på stranden. Og solnedgangen og herlig frodig natur. Etter noen flotte dager her, var neste stoppested Carriacou. Også en frodig liten øy, men ikke på langt en nær så idyllisk som Bequia. Men her var det lite turisme og veldig lokalt, og det er jo en opplevelse i seg selv. Etter 2 døgn her, dro vi til Grenada, hvor vi er fremdeles.
Vi ligger til ankers rett utenfor en lokal strand, og kun et par minutter med dingyen inn til St. George og til en kjempekoselig strand som heter Grande Anse.
Hva vi ikke visste før vi kom hit, var at her skulle det være det årlige karnevalet, kun et par dager etter vår ankomst! Så vi kom akkurat i rett tid. For, for et fyrverkeri av feststemte innbyggere – og besøkende (Det er mange som kommer fra Trinidad og Tobago for å delta på den store feiringen). Her var det festing døgnet rundt, i karibiske rytmer og overdøvende musikk fra svære lastebiler (Det er kanskje her russen har blitt inspirert??). Og rumper og pupper som skvuppet og vuppet til rytmene, i et tempo som kan ta pusten fra noen og en hver. For en utholdenhet, og for noen bevegelser! Espen var i himmelen, og mente at norske jenter har mye å lære…..Og dere gutter, dere gikk virkelig glipp av noe, det kan selv jeg skjønne…..
Og bekledningen burde jeg vel også nevne, for det henger selvfølgelig sammen. For her var det ikke mye tøy på noen! Små som store, slanke som enorme! Stort sett gikk damene rundt i truse og BH, som var pyntet opp i forskjellige farger, og med paljetter, fjær og annen pynt. Skal se om jeg får til å legge ved et bilde så får dere se et lite eksempel på varene!
Vel karneval feberen har akkurat lagt seg (selv vi sto opp kl 0500 på morgenen og fikk med oss litt av den første natten, hvor tema var ”black and ugly”), mens musikken fremdeles runger utover øya. Det har vært spesielt 3 karneval låter som har dominert den siste tiden. Og vi skal prøve å få tak i cd`en, men har ikke lyktes enda.
Vi har truffet mange hyggelige seilere, de fleste som fast bor i sine båter, og for et par dager siden, var vi på rundtur på Grenada med noen av de. Vi hadde en eksotisk spasertur gjennom regnskogen ned til øyas 3. største ”waterfall”, hvor vi også badet og ble avkjølt. Ellers besøkte vi en muskat (nutmeg) fabrikk. Øya var tidligere verdens 3. største eksportør av dette krydderet, men etter Hurricane Ivan ødela store deler av øya i 2004, har de mistet mange av Nutmeg trærne, så det vil ta en 8-10 år å komme opp på dette produksjonsnivået igjen.
Vi besøkte øyas sjokoladefabrikk, hvor de, i et bittelite hus, med solsellepanel, produserer sjokolade helt fra å høste kakaobønner fra trærne til å pakke ned denne mørke, deilige sjokoladen, i fargerikt innpakningspapir. Vi var innom et rom destilleri, hvor de lager rom (76 prosent!) etter oldtidens metoder, samt hadde lunsj på et lite lokalt sted og ellers fikk se store deler av øya. Veldig opplevelsesrikt!
Siden 24. juli, har Thomas vært på leir, så det har vært stille på båten, men Espen og jeg har hatt noen fine uker, ja nesten som en second honeymoon…….
Men nå skal det bli godt å få Thomas tilbake om en liten uke. Han skal hentes på Tobago neste mandag, etter å reise alene fra Oslo, via Amsterdam og Porlamar (Isla Margarita). Er veldig spent på den lange – og sikkert litt ensomme reisen, men han var selv sikker på at det ville gå bra og hadde ingen betenkeligheter med dette.
Vi drar til Tobago enten i dag eller i morgen (været ser ikke så lovende ut for dagen) så høyst sannsynligvis blir det i morgen), og skal forberede oss til Thomas ankomst, bl.a. med å legge opp planer for hjemmeskolen og videre reise.
Take care,
Beste hilsner og mange klemmer fra
Espen og Eva
REISEBREV 5.
21. september 2006, Tobago
Over 4 uker har gått siden siste reisebrev, og du verden så fort tiden går, selv om en gjør ingenting... .
Vel, det er vel ikke helt riktig. Har fått spørsmål om det ikke blir kjedelig med dette livet, men faktum er at tiden går fryktelig fort, og det er noe å gjøre hele tiden. Aldri kjedelig!!
Skole, vedlikehold på båten, turer, bading, snorkling, handling, matlaging, vannski og mye mer.
Ja, og nå har vi fått Thomas tilbake, og det var virkelig godt etter hele 5 uker borte. Han har hatt det fantastisk på CISV leiren utenfor Sheffield. Og reisingen alene gikk flott. Han er heldigvis så reisevant og trygg, at han bare synes det er gøy! Og på flyet fra Amsterdam til Tobago (via Isla Margarita) ble han også oppgradert, noe han satte ekstra stor pris på.
Etter en ekstra lang ferie for Thomas, har vi nå kommet godt i gang med hjemmeskolen. Jeg har norsk og matte, som tar opp mesteparten av tiden, mens Espen har naturfag, samfunnsfag, og KRL. Engelsk tar vi i det daglige språket med folk vi møter, med unntak av engelske gloser, som vi pugger på lik linje med klassen. Fagene som gym, heimkunnskap, forming og lignende prøver vi også å få inn i løpet av uka med de aktiviteter vi gjør, Som for eksempel å stå på vannski, padle, svømme, lage litt mat etc. Vi følger mye av planene til klassen som vi finner på Internett, og synes dette fungerer veldig bra.
Vi starter dagen kl. 0800 med felles frokost, mens undervisningen starter kl 0830, og er delt inn i 2 doble timer. Den første fram til 1000, så 15 min. pause før den siste dobbeltimen slutter kl. 1145. Det siste kvarteret bruker han til å skrive en dagbok eller en kort oppsummering fra gårsdagen. I løpet av disse timene får vi gått gjennom det som står på arbeidsplanen, i tillegg til alle lekser og ofte ekstra oppgaver. Og dette bør holde i massevis. Ser vi får gjort veldig mye på denne tiden og Thomas jobber bra. Er overbevist om at han vil komme godt forberedt til neste års skole - når den tid kommer!
Vi ser også at tid må brukes på båten for å holde den godt vedlike, og prøver å gjøre litt hver dag. Det er alt -det såkalte rustfrie- stålet som må pusses, dekket og skroget som må vaskes og poleres, teaken som bør pusses og lakkes osv.
Som skrevet tidligere, er Espen også blitt en reser til å mekke, og han har nå også renset begge diesel tankene, som var fylt med diesel”gjørme” – og som bidro til store problemer til både hovedmotor og generator, i tillegg til å fixe generatoren, som også streiket en periode. Så nå fungerer alt så mye bedre!
Utenom de ”nødvendige” aktivitetene, sørger vi også å ha masser av tid til andre opplevelser.
Her på Tobago, hvor vi nå snart har vært i 4 uker og hvor vi stortrives, er det nok av ting å ta seg til. Vi har også her vært på fin rundtur på øya, hvor vi kjørte gjennom øyas flotte regnskog, plukket avokado, mango og bananer som vokste vilt, badet i en av øyas ”Waterfall” og ellers så mye av landsbygda.
Vi er ellers ankret opp rett ved øyas flyplass på Crown Pt, hvor vi kunne spasere og plukke opp Thomas da han kom! Det er en liten landsby, som er et flott sted med nydelige hvite strender, palmetrær som slynger seg over det turkise vannet og med usedvanlig hyggelige og imøtekommende mennesker. Og i tillegg har vi et av Karibiens flotteste snorklesteder kun få minutter unna med Dingyen. Er det rart vi ikke kommer oss videre?
Men nå har vi konkrete planer om å dra videre nordover på øya i løpet av få dager, til et lite sted som heter Charlottenville – også kalt Man of War Bay. Der skal det visstnok være vel så fint. Etter noen dager der, er planen å reise tilbake til Grenada for en ukes tid, før vi drar videre vestover til Venezuela, hvor vi bl.a. skal møte 2 par vi traff sist på Grenada.
Hvor ferden går deretter, har vi ikke bestemt, og det er jo det som er utrolig deilig med dette livet, at vi ikke trenger å legge noen planer, men bare dra dit vi føler for.
Vi skulle veldig gjerne ha hatt Erik med oss på denne oppdagelsesreisen, men forståelig nok, er han hjemme og studerer. Han har begynt på BI hvor han i første omgang skal ta en Bachelor grad i Business Administration. Det er en internasjonal linje, hvor all undervisning foregår på engelsk. Han trives heldigvis bra og har kommet gått i gang.
OG, nå har vi mer eller mindre fått bekreftet at både han og Cecilie kommer og besøker oss til jul!!! Det skal bli topp og vi har begynt å glede oss allerede. Det er ikke endelig bestemt hvor de skal mønstre på, men det skal vi finne ut om ikke så alt for lenge….
Ellers er det veldig godt å ha Erik hjemme også, for han hjelper oss stadig vekk med saker, være seg posten, regninger eller annet. Så vi er veldig takknemlig for det.
Sitter for øyeblikket på båten, for det hender om kvelden at vi får inn Internett fra et nærliggende hotell. Så gjenstår det å se om forbindelsen holder, eller om jeg må inn til Internett kafeen i morgen å sende dette. Uansett, avslutter her med å si god natt.
Forresten har Thomas og jeg et prosjekt i norsken med å få laget en hjemmeside, så om ikke lenge skal vi informere mer om den!
Ha det så bra.
Store klemmer fra
Thomas, Espen og
EVA
REISEBREV 6.
7. oktober 2006, Grenada
Hei klasse 6c!!
Nå har jeg vært på seiltur i tre måneder og tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan jeg har det. Jeg starter med Charleston South Carolina, hvor vi hadde kjøpt båt. Der møtte jeg mitt hjem for et helt år! Båten heter Athena og er en 58 fot Tayana. Jeg har fått en stor lugar med
dobbelseng. Charleston er en kjedelig Amerikansk by med store veier… Norge har pingle veier i forhold til USA!
Når vi fikk båten full lasta med mat og drikke dro vi nedover. Været var kjempefint med mye delfiner. Mamma sa at vi ikke skulle så langt ut at vi ikke kunne se land, men et par timer gikk, så vips var land ut av sikte. Først planla vi å dra inn for natten, men så bestemte vi oss for å dra lenger. Om natten fikk vi en sterk storm, men båten bare suste forbi den. Når vi hadde seilt forbi Georgia og litt ned i Florida dro vi inn til vår første havneby Jacksonville. Der la vi til med et brak og kom oss i land og her fikk jeg også min første fisk, men den var liten. Så dro vi på middag på en lokal restaurant, der så jeg en ekte cowboy! Etter vi hadde fylt opp tanker med diesel dro vi videre, kurs mot Miami, der jeg våknet til en stor flott by med MASSE fete biler!
På South Beach var det daglig dags med Bentlier, Farrarier, Lamborghinier og Mustanger... Drømme verden for bil elskere, Tinius. Du burde dra dit! På Miami Beach så badet je.Så var det noen amerikanske ungdommer som skrek: ”get out of the water, man”!
Jeg løp så fort jeg kunne, men det er vanskelig å løpe under vann så når jeg kom opp så fikk jeg høre at det var to haier i vannet 3 m fra meg. Jeg skjønte ingenting så jeg gikk opp å spurte livvakten om hva det egentlig var. Og han sa det bare var noen litt store fisk i vannet, men de ”lokale” skrek og håya no helt voldsomt. Så jeg fikk ikke lov og bade mer den dagen.
Så seilte vi videre til Bahamas som er fint, men vi hadde mye regn og dårlig vær. Nå kan det hende at det var pga at det var regn sesong. Emil har du hørt om Cat Island og Long Island? Der ankret vi opp og hadde det fint.
Nå setter vi kurs for den Dominikanske Republikk. En fattig landsby som heter Luperon dro vi til. Der ble vi fortalt at det er noen forferdelige bølger på et hav området som er kalt Mona Passage. Så vi leide inn en lokal kjent som ble med oss over til Puerto Rico. Men det gikk fint. Det var ikke så store bølger. Vi tror at Wolf, som han ble kalt, bare trengte noen penger, men vi lærte mye av han så det var ikke sløst.
Da er vi i Puerto Rico! Her ble jeg kjent med noen kjempehyggelige lokale barn mens vi prøvde å fiske store Bonefish!
Derfra tok jeg fly alene til Norge og ble der i to dager. Jeg fikk bare truffet noen, det var leit =( men jeg traff Espen, Oscar, Henrik, Martin og noen fra de andre klassene. Så dro jeg til England. Der hadde jeg det fint på leir! Etter leir kom jeg hjem til Norge igjen. Da overnattet jeg hos Espen, det var kjempe fint!
Mens jeg var på leir hadde mamma og pappa seilt båten til Tobago. Tobago er en kjempe fin øy med mye delfiner og pelikaner og andre rare ting. På Crown Point ble vi i en hel måned for vi syntes det var så fint der. Etter det seilte vi oppover til Man Of War. På veien fisket vi og fikk et stoooort napp, men den klarte å komme seg av kroken. Her våkner vi ikke til måke skrik, men papegøye skrik fra jungelen rett ved! En dag så jeg en stor død morene (ål).
En annen dag, gikk mamma og jeg tur opp til et ”fort” - det var egentlig bare to kanoner.
På veien så vi noen som var på vei til å dra inn et garn, så vi hjalp dem. De fikk en liten rød kjempesøt blekksprut som holdt på å rømme, men jeg fikk tak i den. Den var som en liten blekk pistol, bare du klemte litt på’n så sprutet den litt blekk (moro når man skyter på mamma)!!
Nå er jeg på Grenada, men snart reiser vi til Venezuela, der skal vi være et par måneder.
Hørte også at Jan Jørgen har begynt i klassen!:)
Håper å høre fra dere snart
Men vær så snill og vær mer på MSN, da! Jeg er noen ganger på på kvelden eller sen ettermiddag hos dere (6 timer tidsforskjell). Og når jeg kommer til marinaen i Puerto Lacruise i Venezuela, kommer jeg til å være mye på Internett, for da får vi tilgang på båten.
Jeg kommer også til å sende noen flere reise brev så ikke hver redde :P
Jeg har det kjempefint og opplever mye, men savner dere kjempe masse
”Viktig lekse”: Gå inn på hjemme siden vår, som jeg har laget www.sy-athena.piczo.com
og vær så snill å legg en hilsen i gjeste boka. På den siden finner du også dette reisebrevet.
Stor klem matros Thomas ;)
REISEBREV 7.
31. oktober 2006, Puerto la Cruz - (Angel Falls, ”Salto Angel”)
Hei alle sammen.
Her kommer noen av mine opplevelser fra en tur til verdens høyeste fossefall, Angel Falls i Venezuela der vi er nå.
Første dag dro vi, pappa og jeg, fra marinaen vi ligger på som heter Bahia Redondo i Puerto la Cruz klokken halv åtte på morningen… Vi tok en liten buss til en stasjon der vi skiftet til en større buss.
Det var ikke så mye å se på så i bussen satt pappa og jeg og kjedet oss. Pappa halvsov og hørte på Ipod og jeg så ut av vinduet. Det var mest ørken og se med mange flate strekk. Så kom vi fram til en by som heter ”Tigre”, tiger på norsk. Vi skulle egentlig bo på en stor flott ranch med dyr, men vi fikk et skabbete hotel isteden. Det sto at det var et firestjerners hotel, men jeg tror mer på fire minus…
I Tigre dro vi på kanotur oppover en stor elv for å se etter rosa ferskvannsdelfiner. Men det var dessverre ingen å se på vår tur.
Neste dag kjørte vi til en liten flyplass. Vi fikk et lite fly som bare hadde plass til 5 personer med pilot, pappa satt foran og jeg satt bak. Flyturen tok cirka en time over masse jungel. Når vi kom fram til Canaima, som er en jungellandsby, fikk vi lunsj. Etterpå var jeg og en gutt i gruppen vår som heter Brock nede ved en innsjø og badet. Det var veldig fint der med palmer langt ute i vannet. Der var det også en foss. Vannet var rødt fordi det er mye jern i det. Etter det dro vi med kano til en liten strand på andre siden av innsjøen. Derfra gikk vi tur i en og en halv time til vi kom til en diger foss. Vi gikk under den! Det var spennende! Når vi kom tilbake en halv time etter serverte de middag. Den var god.
Dag tre sto vi opp tidlig, vi gikk en ganske lang tur til noen kanoer som skulle føre oss helt til Angel Falls. På veien gjennom regnskogen så vi en veldig giftig slange. Den var heldigvis død, men du dør fortsatt hvis du får en av de tennene i deg! Så begynte kanoturen. Kanoene er ordentlige indianerkanoer. Det er uthulede trestokker som indianerne først brenner langs midten av stammen på et tykt tre og så hakker de ut det brente med øks sånn at det blir en kano.
Kapteinen kjørte veldig fort opp over stryk og gjennom jungel. Det sprutet veldig!
Når vi kom fram til basecampen etter fire timer gjorde vi klar hengekøyene vi skulle sove i for natten.
Etter et par timer begynte vi å gå gjennom regnskogen oppover mot Angel Falls. Når vi kom fram så vi en kjempediger foss. Vannet kom så hardt at det ble mye vind og smårein, det var fantastisk å se!!!
Dag fire dro vi nedover igjen. Da vi hadde kommet halvveis så vi en hel masse våte turister på en øy midt i elven. Vår kano bare kjørte videre, men rett etter kom vi til et kaos. Vi fikk vite at to kanoer hadde krasjet og at ingen visste hvor noen var! Det var folk som hylte og skrek til guidene sine. Alle var helt i panikk. Vi kjørte litt opp over elven og plukket opp en skadet og hjalp ham til en annen båt. Han hadde brukket benet sitt og det var fult av blod på t- skjorta hans. Minst 3 andre turister var hardt skadet og måtte på sykehus, men det er ikke noe sykehus i jungelen. Så det tok sikker mange timer før de fikk den behandlingen de trengte.
Nede i Canaima igjen måtte vi vente flere timer på fly plassen.
Da vi endelig fikk et fly, var det helt for oss selv, så piloten sa at jeg kunne sitte foran og være co-pilot! Det var kjempe kult! Etter flyturen dro vi videre nedover med en buss som sikkert hadde tusen kakkelakker ombord… Vi kom fram klokken 11 på kvelden. Ikke klokken 9 som var planlagt.
Og snipp snapp snute så er fortellingen om en kjempefin - og spennende tur ute - selv om det er enda mange flere opplevelser enn det jeg har rukket å fortelle om her.
Vi har også fått nye bilder på hjemmesiden vår både fra Angel Falls og andre steder. Sjekk: www.sy-athena.piczo.com
Stor klem
Thomas :)
Stor hilsen også fra Mamma og Pappa. Mamma er hjemme i Norge nå siden Morfar skal ha en operasjon.
REISEBREV 8.
7. februar 2007
Prickly Bay, Grenada
Hei på dere!
Nå er det flere måneder siden det har kommet reisebrev fra oss, men de fleste av dere vet, har vi vært hjemme en god stund. Men, nå er vi tilbake, og nyter igjen det gode sjøliv.
Vi returnerte til Puerto La Cruz 7. januar, hvor vi ble ytterligere 3 uker. Vi hadde håpet vi kunne dra av gårde så å si umiddelbart, men som båteiere, har vi etter hvert lært oss at det alltid dukker opp noe uforutsett. P.g.a sterk vibrasjon fra motoren, og en liten lekkasje, ble vi nødt til å ta båten opp på land igjen for å rette opp driv akselen. De lokale mekanikerne bedyret at dette skulle de fixe, og da er det ikke annet enn å tro på det. Men i ettertid viser det seg at de slett ikke fikk rettet opp feilene, men det skjønte vi dessverre ikke før vi var kommet flere timer fra marinaen.
Og ikke nok med det, da vi tok båten ut av vannet, fikk vi oss nok en overraskelse. Bunnstoffet, som var malt på drøye måneden tidligere, var allerede begynt å flasse av!! Så da var det forhandlinger med yarden, og ny skraperunde og maling.
Bahia Redonda er en flott marina, og Venezuela et spennende land, og ikke minst er det særdeles rimelig å leve der, så det frister til å dra tilbake. MEN, en ting er sikkert, flere reparasjoner på båten skal det ikke bli der, for maken til inkompetanse skal en lete lenger etter. Men det er også en del av dette livet, en lærer noe hver eneste dag….
Etter endelig å ha fått båten på vannet igjen, skulle vi tilbake til Grenada, men først satte vi kursen østover til Cumina, en by på fastlandet. Der skulle vi fylle opp tankene. Og her kommer et ekstremt eksempel på prisnivået. Hva tror dere 650 liter diesel og 60 liter bensin, inkl. tips kostet? Hvis vi sier 30.000 Bolivarer, høres jo det mye ut, men hva med 60 norske kroner for ALT!! Ubegripelig, men sant.
Etter påfyll på tankene fant vi oss en idyllisk liten bukt, hvor det kun var Athena og lokale fiskere! Der fikk vi oss en god natts søvn før vi dro videre.
Da vi raskt fant ut at vibrasjonen fra motoren var like fullt der, forsøkte vi å seile mest mulig, så vi tok dagseilas opp til Margarita, med et stopp i en bukt på en av de andre øyene; Cubagua. Etter en ny overnatting i Porlamar på Margarita, satte vi kursen mot Los Testigos. Den lille, eksotiske øygruppen vi hadde stoppet på, på vei sør-østover. Men vi oppdaget raskt, etter avgang fra Polamar, at å krysse rett mot vind og strøm tilbake, ble tøfft! Vi forsøkte å krysse oppover, men det var vanskelig å få nok høyde til at det ble noen særlig fremdrift, så etter noen timer satte vi i gang motoren og motorseilte resten av veien, så vi ankom øygruppen tidlig ettermiddag.
Underveis hadde vi fiskesnøret ute, og etter kort tid fikk vi et kjempenapp! Og Espen sveivet inn for harde livet, men var nok litt utolmodig til å få dette store beiste opp. For rett før vi burde se den store fangsten, fikk Espen plutselig et smell i ansiktet. Det var snøret som var røket og stangen som smalt inn rett i kinnbeinet hans! På bildene på hjemmesiden ser dere beviset!
Siden været og forholdene for øvrig så greie ut, bestemte vi oss for å dra videre allerede samme ettermiddag. Så etter en deilig lunsj og et bad, fortsatte vi nordøstover, rett i mot vind, bølger og strømmer! Men for å unngå de verste bølgene, krysset vi en del timer, før vi igjen fikk litt hjelp av motoren. Så, etter å ha tilbakelagt ca 90 nm og 20 timer, ankom vi 27. januar, St. George, hovedstaden på Grenada.
Og her er vi enda. For i morgen kommer Christin, Toffa og Fredrik Gunhildrud på besøk!!
Gjett om vi gleder oss. Så nå shines Athena opp for våre første norske gjester ombord.
Den ene dossen er reparert (tror jeg ikke skal gå mer i detaljer på den!), Watermakeren, som vi ikke har hatt i gang siden oktober, er satt i produksjon, og ny driv aksel (!), samt et par andre deler er bestilt. Så alt det skal på plass når vi kommer tilbake hit om drøye 2 uker. Så får vi bare håpe at alle vibrasjoner forsvinner! Verkstedet garanterer oss dette, men vi har sluttet å tro på julenissen….
Vi har ekstra mye å se fram i mot de neste par månedene. Nå aller først til vårt første besøk, som vi tar med oss ned til Tobago, hvor vi også skal møte Gry W. og Felix! Deretter skal vi møte Lotta, Arne, Axel og Oscar (Thomas klassekamerat) Ramstad på Martinique i midten av mars. De har leid seg et hus der en uke, og skal være med oss den neste uken. Deretter får vi besøk av en annen av Thomas sine klassekamerater, Steinar, med familie på Antigua! De skal seile med oss i påsken, så det skal virkelig bli hyggelig. Men mer om dette skal dere få høre om i neste reisebrev.
Thomas har, som dere vet, hjemmeskole, og som et lite skoleprosjekt, har han skrevet litt om hvordan han opplevde livet på marinaen i Puerto La Cruz, med en engelsk oppsummering.
Se under. God lesing!
Klem Eva +
Espen og Thomas
.
MITT LIV PÅ BAHIA REDONDA - PUERTO LA CRUZ
Nå skal jeg fortelle deg litt om hvordan mitt liv på den fine marinaen er.
Vi kom hit tidlig på morningen i høst en gang. Da jeg kom hit besøkte jeg alle jeg hadde møtt før i Karibia. De neste dagene lekte jeg mye med noen som heter Nichola og Brock. Nichola er fra Skottland og Brock er kanadisk.
Etter at Nichola dro var jeg mye på båten og spilte PSP.
Mamma dro hjem til Norge med engang vi fikk høre at morfar var syk. Noen uker etter det fikk jeg høre at jeg også fikk dra hjem til Norge! Da ble jeg kjempe glad. I Norge var jeg ca. i to måneder. Det var veldig hyggelig å komme tilbake til alle vennene mine.
Da vi kom til Båten igjen etter nyttår, hadde vi ingen bagasje så de neste to - tre dager måtte vi ut å handle det vi ikke hadde!
Da vi kom tilbake igjen lekte jeg mye med en som heter Josh og to jenter
Mimi og Otti, de er kjempe snille! Josh og jeg vasket dingier (joller) og rodde på flåter og hadde det kjempe gøy.
Her er vi veldig flinke til å finne på ting selv om vi ikke har alt av leker, spill og tv. Så har vi det kjempe gøy med det vi har. Vi har ikke sett på tv på et halvt år!
Det hadde ikke jeg klart hvis jeg var i Norge, tenk på det!
Her er det ikke viktig om man er 14 eller 9 alle har det kjempe fint sammen!
Her jakter vi på Iguanaer og leker også mye med hunder og katter. Min yndlings hund her er en hund som jeg kaller Matvrak.
Vi var også oppe på land, fordi vi måtte ha nytt bunnstoff. Vi får ferske bagetter hver dag, det er veldig fint. Mini mart som det heter, har også kjempe gode Donøtter … Yummi!
Jeg har også lært mye engelsk siden vi kom hit, det hjelper meg veldig
Jeg har digg skole her, den er helt som en drøm. Jeg kan sitte på Cafee og gjøre oppgaver og lekser!
Nå har jeg fortalt deg litt tom mitt fantastiske liv I Bahia Redonda Marina!
KLEMMER FRA THOMAS
ENGLISH SUMMARY
Now I’m going to tell you a little about my fantastic life in Bahia Redonda.
When I first came here I met some really nice people and we became friends.
Their names are Nichola and Brock…
When Nichola left I didn’t play any more with Brock.
When mum heard that grandpa was sick mum left back to Norway…
A few days later my dad asked me if I wanted to go back to Norway too!
And then I went back to Norway. When we came back to Bahia we did not get our luggage. So we went shopping. That was fun!
I really love the school here its so cool to have just three hours of school every day!
My friends now is Otti and Mimi they are really nice!
Now I told you about my life in fantastic Bahia Redonda
REISEBREV 9,
16. mars 2007, St. Lucia.
Tiden flyr, og det begynner å bli noen uker siden lyd fra oss. Men vi har det fortsatt helt fortreffelig!
Siden sist har vi hatt vårt første besøk fra Norge, for Christin, Toffa og Fredrik Gunhildrud kom på besøk da vi var på Grenada i vinterferien! Vi hadde 2 fantastiske uker sammen med dem. Vi var så å si hele tiden på vår – enn så lenge – favoritt øy, Tobago.
Allerede ettermiddagen etter ankomst kastet vi anker og dro sørøst over. Det skulle vise seg å bli – for oss alle – og ikke minst for våre gjester, hvor verken Christin eller Fredrik hadde vært på seiltur tidligere, en noe mer spennende natt seilas, enn vi satte pris på!
Dessverre var vi litt uheldige med vinden, som normalt på denne tiden kommer fra øst, men for oss kom fra sør-øst, at vi klarte ikke å holde rett kurs. Så da vi nærmet oss kysten av Trinidad satte vi i gang motoren for å kjøre for motor de siste par timer, noe som normalt er helt ukomplisert. Men da vi hadde kjørt en ca. 20-30 minutter begynte røykvarselen å ule! Espen løp ned i båten, og da han åpnet motor rommet, fosset det røykdamp ut! Vi vet at diesel ikke brenner, og det var ingen flammer, men likevel nifst. Vi fikk bråstoppet motoren og satt opp alle luker og etter hvert summet oss, men noe usikre på hva som hadde skjedd. En ting var i hvert fall sikkert, motoren hadde gått varm! Og den kunne ikke brukes mer på overfarten. Så da var det bare å heise seil og krysse seg oppover. Vi ankom først Tobago etter godt og vel 24 timer, og hadde brukt mer enn dobbelt så lang tid som normalt! Men slik er det når vinden ikke går vår vei! Og når vi var kun en mile unna Store Bay hvor vi skulle ankre opp, døde vinden helt! Heldigvis visste vi at Gry og Felix lå og ventet på oss, så vi kalte de opp på VHF`en og forklarte vårt problem, noe også Caliope, en annen norske båt (lekker, gammel skøyte) som vi hadde møtt på Grenada, fanget opp. De var kun et par minutter bak oss i løypa og tauet oss villig inn de siste meterne til bukta. Glade, om noe utmattet, fikk vi kastet anker, og tatt oss en velfortjent anker dram! Noe det ble flere av etter hvert….
Resten av ferien forløp heldigvis helt udramatisk, og vi nøt hver eneste dag på ferieparadiset! Vi snorklet, solte oss, spiste herlige middager, drakk høye paraplydrinker, og inntok også selvfølgelig noen av Eva`s spesiale Frozen Margaritas. (Les mer om en ”typisk” dag på Tobago under, som Thomas har skrevet om!)
I tillegg var oppholdet også godt timet! For vi fikk med oss Karnevalet! Karnevalet på Trinidad er verdens kjent, men Tobago har også et tilsvarende karneval, om enn noe i litt mindre skala. Men for en fantastisk opplevelse, og da Toffa og Espen ble igjen i byen for å få med seg hele showet, kom de blanke i øynene tilbake til båten etter flere timer! Toffa hadde blitt dratt ut i paraden og Waina! Og for dere som ikke vet hva det er, betyr dette heftige, særdeles intime hofterytmer, med en lokal skjønnhet!
14 dager går bare så altfor fort, så etter 11 dager på øya, måtte vi igjen kaste loss og sette kursen tilbake til Grenada. Heldigvis hadde vi da vind og strøm i ryggen og kunne mer eller mindre sløre tilbake, så etter ca. 12 timer ankom vi St. Georges, hovedstaden på Grenada.
Før de andre reiste hjem, fikk de oppleve litt av lokalbefolkningen på øya, og handlet litt på markedet, før vi inntok en herlig avskjedsmiddag i solnedgang på Grande Anse (en flere miles lang sandstrand).
Da vi hadde fått tatt en noe vemodig avskjed på flyplassen, måtte vi få orden på båten! Mens vi var på Tobago, hadde Espen raskt funnet ut hva som hadde oppstått underveis. Impelleren hadde gått i stykker. Og motoren hadde gått så varm at også eksosrøret hadde smeltet et par steder! Han fikk skiftet impeller og laget en midlertidig løsning på eksosanlegget, slik at vi kunne bruke motoren til å legge fra og til, men fikk ordnet alt dette bedre på Grenada.
Vi hadde fremdeles en vibrasjon fra motoren, reparasjonen i Puerto la Cruice var helt ubrukelige, så vi besluttet at vi en gang for alle skulle få rettet opp i problemet og tok båten opp på land – nok en gang. Der fikk vi installert ny driv aksel og nye motorfester, så nå er båten i tipp topp stand igjen.
Etter 10 dager på land og 1 dag i sjøen, satte vi kursen nordover, på vei til Martiniqe, hvor vi skal møte Oscar, en av Thomas bestevenner, med familie.
Etter et kort stopp i Tyrrel Bay, Carricou, og et par dager på Bequia, satte vi kursen til St. Lucia, hvor vi er nå. Og på overfarten hit opp, hadde vi vår aller beste seiledag på fjorden! Vi hadde delfiner som lekte rundt oss, så hval rett ved båten, og perfekt føre hele veien opp! Så 70 nautiske gikk unna på under 9 timer!
Her på St. Lucia har vi truffet mange av våre norske venner, bl.a Gry og Felix og det hyggelige mannskapet på Caliope. Kjempehyggelig å møte alle igjen. Selv om det var ett skår i gleden…
Noen av dere har kanskje lest i VG at det var en norsk seilebåt som forliste utenfor St. Lucia for kun et par dager siden. Og det var en annen norsk båt som vi hadde blitt kjent med, og en mann og hans sønn på 14 år fra Nesbru, som Gry og Felix har seilt sammen med, i mer eller mindre 80 reisedøgn! De fikk en dramatisk slutt på sitt eventyr, da en gjenstand må ha truffet skutesida og revet hull i båten! Heldigvis ble begge reddet opp av et cruice skip, men en redselsfull historie, som er helt uvirkelig, og som nesten ikke skal kunne skje!!
Som vi har sagt flere ganger tidligere, vi tar ingen sjanser, og seiler særdeles nøkternt. Vi rever seil før nødvendig, vi legger ikke til steder vi føler oss utrygge på, så det er ingen som behøver engste seg! I dag er det nydelig vær og fin seilevind, og om et par timer kaster vi på nytt loss, og setter kurs for Martinique, hvor vi om få timer skal treffe fam. Ramstad, som har leid seg hus for en uke og skal seile med oss en uke fra tirsdag.
Vi gleder oss veldig til dette, og også til at Steinar, en annen av Thomas gode kompiser og hans familie, mønstrer på på Antigua neste fredag.
Dere får selv nyte våren, vi skjønner er på innmarsj i Norge. Så skal vi, så godt det lar seg gjøre, nyte 28 grader i skyggen, 25 i vannet, god mat og kalde drinker, sammen med gode venner her nede!
Ship Ohoi!
EN AV MANGE FINE DAGER PÅ TOBAGO
Er du våken? Njaa… sa Fredrik søvnig.
Har du begynt å venne deg til alle de rare lydene på båten? Njaa… sa Fredrik igjen. Ok, skal vi kjøre vannscooter i dag? Ja! Sa Fredrik. Da drar vi sikkert ut på Pidgeon Point. Der er det nemlig utleie firma, sa jeg.
Etter å ha hatt en kamp med å komme oss opp av senga, spiste vi frokost.
Fredrik og jeg kjørte litt med jolla mi som heter Pirate II, før de voksne var klare til å dra.
Vi hadde vært ganske lenge på stranden før pappa spurte om vi ville kjøre vannscooter. Jeg kjørte en gul scooter med sølv seter og Fredrik kjørte en blå en med like seter. Det var kjempe moro! Jeg husker at vi prøvde å sprute hverandre ned med kjølevanns-spruten som sto 2 par meter bak. Vi fikk bare lov til å kjøre i tretti minutter som egentlig føltes som to, fordi vi hadde det så gøy.
Etter å ha gjort det dro vi ut på Bucco Reef med jolla det var mye fine fisker og koraller der vannet var knall turkist! Veldig tropisk.
Jeg hadde med kameraet mitt som jeg hadde fått til jul det kan ta bilder under vann!
Da vi kom tilbake på stranda badet vi og spilte paddle med Felix, rekorden vår ble femti to!
Det var morsomt. Vi kjørte hjem med jolla etter en kjempe fin dag på stranden. Vi tok på oss pentøy (fordi vi skulle på en pen og god restaurante). Jeg spiste Taco og Fredrik spiste Pizza.
Min mat var døds god. Da vi kom hjem pusset vi tenner og la oss til å sove…
Det hadde vært en flott dag på stranda og hyggelig å få besøk fra Norge.
The End
REISEBREV 10, St. Martin, 12. mai 2007
Snart 2 nye måneder har passert siden siste reisebrev, og lurer egentlig på hvor tiden blir av? Går den virkelig like fort hjemme?
Likevel, når vi ser tilbake, har det jo skjedd mye siden sist, da, og vi har hatt 2 flotte besøk fra Norge, i tillegg til det første i februar.
I mars mønstret fam. Ramstad på på Martinque, og vi hadde en kjempehyggelig uke med dem ombord! Vi seilte til Les Saintes, en liten, og fantastisk idyllisk, øygruppe, rett syd for Guadelupe. Her koste vi oss i flere dager. Det ble masse bading, med stup og hopping i alle varianter. Oscar og Axel, dere er begge helt utrolige i vannet, rene delfinene!! Det ble også stått mye på vannski, og alle gutta kom seg opp, og de eldste til og med på 1 ski! Noen turer fikk damene også gått, og selvfølgelig litt shopping, for Lotta og jeg fant drømme butikken, hvor vi klarte å legge igjen litt penger.
Etter flotte dager der, seilte vi over til Pt. Pitre på Guadeloupe, hvor vi hadde en veldig hyggelig avskjedsmiddag, før vårt besøk måtte forlate oss neste morgen for å rekke flyet på Martenique.
Samme ettermiddag, satte vi kursen mot Antigua. Med hjelp av motoren, ankom vi English Harbour neste morgen, og fikk akret opp i bukta, selv om det var rimelige fullt. Det nærmet seg Antigua sail week, og da kan en vel ikke forvente annet. Maken til samling av lekre og ikke minst gedigene båter, både motor og seile yachter, finnes ikke! Her var alle verdens flotteste båter samlet! Athena ble for en liten jolle å regne!
To dager senere, fredagen før påske, dro vi avgårde til flyplassen for å ta imot våre neste gjester. Etter 40 min. med lokalbussen, i fengende karibiske rytmer, og en 15 min. taxi tur, var vi framme. Underveis hadde vår taxi sjåfør plukket opp sin kjære, noe vi forsto hvorfor – etterpå. For da Steinar, Thomas sin klassekamerat, Elisabeth og Bjørn hadde ankommet og vi dro bort til taxien, rugget den opp og ned i hurtig takt! Vinduene var, til guttas ergrelse, sotet, så vi kunne ikke se inn, men til slutt måtte vi banke på døra, og omsider dukket sjåføren opp i bar overkropp, mens venninnen febrilsk prøvde å fixe på topp og hår, begge noe flaue, men fnisende.
Welcome to colorful Antigua! Festlig og minnerikt førstemøte med Karibia for også våre gjester!
Vi ble i English Harbour noen dager, og besøkte St. John, Falmouth Harbour, og Sherley Hights, i tillegg til en tur på stranda og flere hyggelige restaurantbsøk med god mat og gode viner.
Så kastet vi loss fra Nelson Dockyard Marina og hadde en fin seiledag på fjorden før vi la til Jolly Harbour Marina, hvor vi også nøt noen fine dager, før vi igjen kastet loss og dro nordover til Barbuda. En øde øy med 11 miles rosa beach, som vi hadde helt for oss selv. Og hvor vi også så flere store havskilpadder som svømte rundt, i tillegg til glimt av delfiner.
Etter 12 dager ombord på Athena, mønstret våre besøkende av i Jolly Harbour for å tilbringe de 2 sistre dagene på hotell i ro og mak, før de satte seg på flyet nordover igjen.
Og så var det tilbake til hverdagen for oss også! Det betyr hjemmeskole, rengjøring, vedlikehold - og reparasjoner. Vi dro nordover til St. Martin, som er kjent for tax fri shopping, velutstyrte marineutstyrs butikker og kyndige reparatører, noe vi fikk benyttet oss av i stor grad. Så nå er båten igjen i tipp stopp stand etter service og noen nye deler på motoren, i tillegg til ny generator, ny 15 hk Yamaha påhengsmotor – og mangfoldige dollar fattigere!
Men vi hadde også mange hyggelige dager der. Bl.a. kom vi også dit mitt i karnevalstiden, så vi fikk med oss vårt 3. karneval, noe Espen spesielt satte pris på.
Vi fikk også en minnerik feiring av Thomas sin 12 års dag i Simpson Bay. Bruce, mannen på nabo båten, foreslo et surprise grillparty for ham på kvelden, og det ble det, med både voksne og barn. Deilig grillmat og flere hjemmebakte kaker. Høydepunktet for Thomas var nok da to franske venner (11 og 12 år gamle) kom med presanger. De hadde med seg rollerblades og skateboard til ham (selvsagt brukt), men den mest populære gaven var nok en flaske Applecider, med 4,5% promille! Tror dere vi ble stumme - eller? Vin er jo vanlig for barn i Frankrike, men høyst uvanlig for oss, men barna fikk da lov til å dele flasken, og fniste og lo. Og Thomas måtte nok innrømme at han var litt tung i hodet dagen derpå, så det blir nok lenge til neste smaksprøve!
17. Mai tilbragte vi på Guadeloupe sammen med noen gode amerikanske seilevenner. Dagen startet med flaggheising kl 0800 og og med Norge i Rødt, hvitt og blått, med Jens Bukk Jensen, på stereoen (i mangel av nasjonalsangen). Deretter besøkte vi en flott botanisk have, hvor vi også spiste lunsj, før vi vendte tilbake til båten, og avsluttet dagen med deilige Tacos.
Som dere skjønner har vi nå vendt skuta sørover igjen, og i øyeblikket befinner vi oss på Les Saintes. Nå har vi kommet inn i feriemodus igjen, og nyter hverdagen, som er deilig og avslappende. Vi planlegger å tilbringe en ukes tid rundt Tobago Keys, Myreau og Union Island, som alle skal være utrolige vakre steder og et paradis for snorklere, før vi stikker innom Grenada og fortsetter vestover til Venezuela igjen.
Sommermånedene skal tilbringes der, og i Puerto la Cruz vil våre gode venner Ove og Lisa med jentene, komme på besøk. De skal seile med oss et par uker, via Tortuga, Los Roches og til Bonnair. Og i de to siste ukene i juli kommer Erik og kjærsten Cecilie på besøk! Vi gleder oss veldig til begge besøkene!
Takk for all interesse for far og hans helse. Har en kjempenyhet, for selv om han fremdeles ikke er 100%, er han MYE bedre, og det ser, mirakuløst ut, som at det likevel ikke er kreft! Fantastisk.
Dere får alle ha det bra, og nyte forsommeren hjemme!
Mange, varme klemmer fra
Thomas, Espen og Eva
Her kommer litt om Thomas og Espens sykkeltur på Antigua!
Sykkeltur på Antigua.
Vi begynte vår lange og spennende ferd til Fallmouth fra Jolly harbour.
Det var så enormt langt, så vi kjøpte masse vann så vi ikke skulle tørke ut. Først leide vi noen helt greie sykler og begynte å sykle til St. John som er hovedstaden på Antigua. Etter å ha vært innom St. John syklet vi videre mot Fallmouth. Vi spurte mange om veien og de sa det var kjempe langt. Det var enormt langt, men det kan også skyldes at det var over trettifem grader i skyggen!
Vi stoppet et par ganger og hadde en liten drikke pause. Resten syklet vi opp bakker og ned bakker. Bakkene var så enormt lange! Pappa sa hele tiden at denne svingen kjenner jeg igjen. Nå er vi snart i Fallmouth! Jeg trodde på han de to første gangene, men begynte å miste troen når han hadde sagt det fire, fem ganger.
Når vi endelig kom til Fallmouth dro pappa og jeg på en liten fin cafee. Rett ved lå alle de fine båtene, som hadde kommet fra hele verden for å delta i Antigua race week. Det var til og med en Norsk båt med, som het Caliope. Vi dro ut for å se på båtene, da vi så Maltis Falcon, en 273 fot seil båt! Vår er jo bare 58 fot!
Båten er verdens største privat eide yacht! Den er gedigen!
Etter at vi hadde hatt en fin sykkeltur det dro vi hjem i taxi.
Enter your text here...
REISEBREV 11, Bonaire 6. August 2007 (avsluttet 29/8!)
Vi har hatt en lang og deilig sommerferie, og tatt fri fra skole, hjemmeside og vedlikehold, og heller ikke skrevet noen reisebrev! Så nå er det på tide å kommer igang igjen - ihvert fall med noen av oppgavene. Og vi har mange herlige stunder og opplevelser å se tilbake til.
Høydepunktene har vært våre 2 besøk fra Norge. Først kom Lisa, Ove, Anniken og Nina til Puerto la Cruz i begynnelsen av juli. De seilte med oss helt til Curasau.
Første stopp ble Tortuga, en idyllisk øy 50 nautiske mil fra fastlandet. Denne øya består mer eller mindre av strender og korall rev, og er kun bebodd av noen få fiskere, samt et par familier,som driver et bittelite overnattingsted (kan neppe kalles et hotell) og en restaurant. Så vi inntok en eksotisk middag- ikke spesiell god, men særdeles hyggelig, rett på stranden. Øya blir også often besøkt av rike Venezuelanere, så det finnes en liten flyplass her. Denne består av en ca 3 meter bred og kanskje et par hundre meter lang landingstripe. That`s it. Men flere fly tok av og landet mens vi var der!
Fra Tortuga gikk ferden videre til Los Roches. Og dette var virkelig en fanstastisk øygruppe. Er nok blitt vår favoritt til nå! Fantastiske strender og så klart og turkist vann at bunnen kan sees på mangfoldige meter. Og her ble dykkemaske og snorkel flittig benyttet og masser av fargerike fisk, konkskjell, koraller og hummer beskuet.
Vi var innom flere forskjellige øyer, og alle stedene hadde sin egen sjarm.
Etter en liten, men herlig uke i dette området, ble seilene på nytt heist, og kursen satt mot Isla Aves. Her øyenavigerte oss inn blant grunne rev og sandbanker og fant oss nok en idyllisk ankringsplass. Vi hadde ikke fått mer enn lagt ut ankeret før en lokal fiskebåt kjørte opp på siden av båten og tilbød oss “Laguster” eller hummer på godt norsk! For 2 store humre ville han ha 2 pakker med sigaretter!! Vi ga dem dette, et par kalde øl, samt en flaske rom (15 kroner på supern på fastlandet!) og alle var strålende fornøyd. Og gjett om det ble et festmåltid! Vi traff også noen andre seilere som bød på nyfanget tunfisk, rå, men marinert, også herlig!
Så bar det videre til Curasau, og etter et kort overnattingsstopp på Klein Curasau, noen få sjømil utenfor hovedøya, la vi til I Spanse Water, en lun lagune, og la til på Yacht Club Curasau. Etter 2 herlige uker sammen, forlot fam. Salvesen oss. Og mens vi forberedte Erik og Cecilies ankomst, sjekket de inn på Hilton, hvor de luxet seg i en uke, før de fant “drømmehuset” som de leide siste uke!
Neste kveld hentet vi Erik og Cec. på flyplassen, og gjett om det var herlig å se dem igjen? Hele 6 mndr siden vi så Erik sist, og du verden som han hadde modnes på denne tiden! Han har virkelig vokst med alle oppgavene hjemme. For ikke bare studerer han på BI, men han har mer eller mindre full tid jobb på kvelden utenom, i tillegg til også å hjelpe oss med mange administrative oppgaver og arbeid på bryggen i Bergeheimveien! Han er til uvurdelig help for oss hjemme!
For å få max ut av de 2 ukene vi hadde sammen, kastet vi loss allerede neste dag, og satte kursen mot Bonair. Her traff vi igjen Tony og Heidi, samt noen andre kjente seilere, og vi fikk oss en flott snorkletur og en tur i land, før vi dro videre igjen. Vi hadde egentlig tenkt til å holde oss på Bonair og Curasau, men etter de fantastiske opplevelesen på Los Aves og Los Roches, ønsket vi også at Erik og Cec. skulle få oppleve disse fantastiske øyene! Så, i kjent stil, satte vi kurs rett mot vind, bølger og strøm, men hadde likevel et fint motorseilas til første stopp; Los Aves. Nok engang ble vi tilbudt levende hummer, og vi fikk fiskerne også til å filetere noen Mango Snappers til oss, så vi hadde et herskapelig sjømåltid!
Vi fant et nytt drømme ankrings sted på Isla Fransisco, vest på Los Roches! For et fantastisk sted. Det hadde alt; Lang sandstrand, sand bankerog ikke minst noen rev med det flotteste marine liv. Har aldri sett Erik og Thomas kose seg slik sammen noen gang. De så ut som to fisker ute i vannet. De snorklet og fanget flere fisk med harpun! Herlig å se.
Vi besøkte 4 forskjellige øyer på Los Roches, alle med sin egen sjarm, og hadde noen fantastiske dager. Det var SÅ hyggelig med de unge på besøk, og vi ønsket vi kunne stoppe klokka. Men dessverre, tiden gikk så alt for fort, og vi måtte til slutt sette kursen mot Curasau igjen.
Og da fikk vi oss en noe dramatisk nattseilas. For mitt på natten røk feste til dingyen og Optimist jollen, som vi hadde hengende bak. Vi hadde flaks nok til å høre at det skjedde, men det blåste friskt, ca 25 knop, og det var også rimelige høy sjø, så vi var usikre på hva vi skulle gjøre. Skulle vi prøve å redde båtene, eller la de gå? Vel, vi besluttet raskt å ta ned seilene, snu båten og prøve å finne dem. På sett og vis ble dette en “mann over bord” øvelse, og en meget nyttig erfaring. Og vi fant jollene! Men hvordan skulle vi få tak I dem? Siden Optimisten var bundet fast oppe i dingyen, ble det alt for tungt å heise dem opp på dekk, så tilslutt fant vi ut at den beste løsningen var å få tak i tauet som var i Optimisten, noe vi klarte og fikk fortøyet godt. Men vi så at dette ikke var noen god løsning, og rett etter at vi hadde fått opp seilene og var på rett kurs igjen, skjedde det samme nok en gang. Festet i Optimisten røk, og dermed falt den av dingyen. Så nok en redningsaksjon måtte til! Vi fant igjen dingyen ute på det mørke havet, og fikk - om noe problematisk - heist den opp på dekk, takket være en heroisk innsats av alle. Men Optimisten måtte vi dessverre gi slipp på, den har nok høyst sansynligvis sunket. Men vi var bare kjempeglade for at vi i det hele tatt hadde klart å redde dingyen.
Heldigvis skjedde det ikke noe mer dramatisk på dette seilaset, så vi la trygt til Yachklubben på Curasau, hvor vi fikk Nye 4 hyggelige dager sammen. Vi hadde også en trivelig avslutningsmiddag med fam. Salvesen i deres flotte leiehus.
Det var skikkelig trist å måtte si farvel til alle, og etter at Erik og Cec. dro, må vi innrømme at det føltes “tomt” . MEN, det aller hyggeligste er at Erik - og kanskje også Cec. kommer og besøker oss til jul!! Og muligens hele 3.4 uker! Det gleder vi oss enormt til!
I skrivende stund, har det allerede blitt 29. August, og vi har kommet oss til Merida en by i Andes fjellene, beliggende på ca 1800 moh. Har allerede opplevd en hel masse her, nok til en ny beretning, men det får komme i neste reisebrev. Forhåpentligvis om et par uker.
Håper det står bra til med dere alle, og vi setter pris på nytt hjemmefra, enten på mail eller I gjesteboken vår, på vår hjemmeside; www.sy-athena.piczo.com.
Mange varme hilsner fra Thomas, Espen og Eva
Reisebrev 13. Merida og Los Llanos september 2007
Her er Thomas sine beretninger fra vår spennende innlandstur i Venezuela!
Vi startet vår spennende reise til Merida i Puerto La Crus, hvor båten vår ligger.
Vi tok en taxi til bussterminalen, det var gøy! Vi måtte vente på terminalen i litt over en time. Så jeg dro for å kjøpe snacks til den tjueen timer lange buss turen… På veien tilbake til mamma og bagasjen traff jeg noen svensker, som også var seilere! De sa det var veldig fint i Merida selv om de bare hadde vert der en uke.
Bussen var skikkelig fin. Den hadde to etasjer med tv og fine stoler. Bussen var iskald så vi måtte pakke oss så godt vi kunne inn i alt fra sekker til putetrekk… det var morro. Etter et par timer på bussen fant jeg ut at det var bare å vente, vente og vente.
Da vi kom fram til Merida var det ganske varmt. På terminalen måtte vi vente i ca. tjue minutter før Goia kom.
Huset deres var veldig gammeldags fordi moren til Goia, hun vi bodde hos, var åtti år… Goia hadde 3 hunder og to fugler og masse potte planter. Den ene hunden het Loki. Den drev planløst rundt i huset og tisset på alt som virket fristene. Sonn som stoler, sterio annlegg og dører. Den andre hunden var atten år gammel og lå i en seng hele dagen! Han gikk bare opp på terassen for å tisse og få mat. Den tredje hunden het Kio og var en Golden Retriver som var veldig stor og veldig leken. Jeg kunne gjøre hva som helst med ham. Jeg kunne til og med ta på snuten hans! Men en ting likte han ikke, at noen tok på den dyrbare halen hans.
Los Nevados
Da vi kom fram til Jeepen etter å ha stått opp gry tidlig, begynte vi å kjøre. Det var stup bratte veier, som egentlig ikke kunne kalles veier. Det var mer to stier som lå ved siden av hverandre som akkurat hadde plass til fire hjul. Det var tusen meter ned og du stoppet ikke å rulle før du kom til elven (hvis du falt ned).
Da vi kom til hotellet, eller Posada som det blir kalt i Venezuela, var det varmt. Men på kvelden ble det iskaldt. Jeg sov med alle klærne på og hadde to tykke dyner over meg og enda var det kaldt!
Neste dag red vi på muldyr og startet tidlig på morgenen. Det var veldig morsomt, men det gikk uhyrig sakte. Muldyret var kjempe sterkt, det bare gikk og gikk i 5 timer! Da vi kom til toppen var vi på fire tusen to hundre meter. Det er to ganger Galhøypiggen! Det var til og med litt snø på toppen. Så jeg lagde en snø ball og hev den på pappa.
Vi tok verdens lengste taubane helt ned til Merida.
Merida
Da vi sto opp for å spise frokost å gå på spansk skole dro vi ofte på Panaderiar, på norsk bakeri, der spiste vi blant annet Sandwich og drakk appelsinjuice.
Etter å ha spist frokost rundt klokken kvart på åtte dro vi på skolen. Der lærte vi spansk. Fire timer om dagen gikk med til spansken.
Merida, som alle andre byer i Venezuela, har en Simon Bolivar Park. I parken er det alltid en statue av Simon og en fin kirke. Hvis den ikke har en kirke så er det ikke en by, men en landsby.
Byen har flotte kirker og fine og gode universiteter. Det er veldig mange lokale resturanter i byen. Vi spiste mest på restaurant. Det finnes en Venezuelansk drikk som heter Chicha. Den er laget av ris, sukker og kanel. Den er veldig god.
Pappa og jeg dro på sykkel tur en dag. Vi leide sykler og syklet oppover de fine, men veldig bratte fjellene. Vi dro også på trenings studio hver dag etter skolen. Det var gøy! De første dagene var jeg veldig støl og kunne nesten ikke sette meg ned. Men det gikk over etter hvert.
Pappa og jeg dro også på hangliding en dag. Det var kjempe spennende og helt fantastisk å kjenne at jeg fløy. Jeg har sett på tv at noen får ganske harde landinger og brekker ben. Vi fikk en veldig smooth landing.
Simon Bolivar
Simon Bolivar var født i Venezuela. Han og familien flyttet til Spania som en svært rik familie. Når Simon var rundt tjue år flyttet han tilbake til Venezuela for å frigjøre landet fra Spanolene. Han finansierte sin egen her og begynte å kjempe ned spanolene. Etter å ha frigjort Venezuela dro han til andre land i Sør og mellom Amerika og frigjorde dem også. Det siste landet han frigjorde var Culumbia, som takk for hjelpen satte de han i fengsel uten mat og vann. Han døde bare trettitre år gammel…
Los Llanos
Etter å ha hatt et fint opphold i Merida, dro vi til Los Llanos, også kalt flat landet. Savannen dekker en 1/3 av Venezuela. Los Llanos har flest anacondarer i hele verden, og over førti present av alle verdens fugle arter finnes i Los Llanos. På savannen finnes anaconda, kyr, hester, caymans (små krokkodiller), brøle aper og pirajar!
Første dagen, etter å ha spist frokost på fincaen, dro vi på kano tur. Der hvor kanoen lå var det også en grise baby! Den var kjempe søt og morsom. Grisen bare gikk rundt å snøftet og peste og prøvde å finne noe mat i gresset. Da jeg prøvde og løfte han begynte han å hyle som en stukken gris!
Kano turen var veldig spennende. Vi så masse fugler og to rosa delfiner! De var fine.
Andre dagen dro vi for å lete etter Anaconda og Caymons. Guiden og jeg vasset i vannet lenge.Vi fant ikke noe men vi så et Caymon rede. Guiden fortalte oss at om egget hadde varm tempratur ble det jente og hvis de var bare to grader kjøligere ble det gutte egg. Så vi gikk tilbake til bilen. Etter å ha kjørt i circa ti minutter stoppet vi. Guiden hadde sett en anaconda i myren!
Han vasset litt ut i vannet og stakk en pinne under den gigantiske slangen. Han fikk den opp på veien så vi kunne ta bilder og holde den i halen. Den vi så var en fullvoksen han på omlag seks meter (hunnene kan bli 19 meter!). Den var utrolig tung! Døds kult!
Da vi var lei av å se på slangen bare ligge der begynte vi å kjøre igjen. Etter litt stoppet guiden, han hadde sett en cayman! Den kravlet opp på veien og guiden hoppet oppå den! Han fikk knytt et tau runt munnen på den så den ikke kunne bite. Da fikk jeg holde den!
På ettermidaggen red vi på hest! Det var kjempe gøy. Jeg galoperte i myren! På veien tilbake til Fincaen så vi en Gigantisk Maursluker! Den var veldig rar. Den hadde en lang og tynn snute. Og masse buskete grå pels. På halen var det mere hvitt enn grått. Dette kan skyldes måneden av året. På vinteren er pelsen mere grå fordi da er det mere regn og og overskyet. På sommeren er den hvitere fordi solen steker på på den grå pelsen og gjør den hvit.
Vi red etter den ganske lenge, men tilslutt stakk den av inn i noen busker.
Tredje dagen dro vi på Piraja fiske. Det var veldig lett å få fisk. Jeg bare kastet kroken ut og ventet på at de glupske monsterne skulle gnafse den lille kylling biten opp. Så dro jeg til! Og fikk den opp på land. Jeg fikk tre Pirajar. Tilsammen fikk vi ni pirajar og de ble en fanastisk lunsj.
Etter å ha hatt ett kjempe fint opphold i både Merida og Los Llanos dro vi tilbake til Pourto La Cruz.
Neste reisebrev komme om ikke så lenge. Det vil handle om høstferien på Los Roches sammen med fam. Toft som kom og besøkte oss!
Mange varme hilsner fra Thomas + mamma og pappa
Fincaer
En finca er en form for bondegård bare den ligger på savanner og er mindre enn en typisk norsk gård. Den kan ha mange små hus. De fleste husene er sovehus. De er helt runde og har en påle i midten. Den bruker de til å henge opp henge køyer i. Hvorfor de sover i henge køyer er på grunn av slanger og kryp dyr. Hundre meter fra Fincaen vi bodde på lå det en død ku, den var blitt drept av en anaconda tre dager før vi kom dit. Fincaer er ofte plassert der hvor det er mere trær og busker. Da blir det ikke så varmt. Tempraturen på slettene ligger på rundt 35 grader celcius. En finca pleier som regel å ha et mathus der hvor alle samles for å spise. De hadde ikke innlagt elektrisitet så de hadde en generator der vi bodde. Ikke alle fincaer har generator.
REISEBREV 14, LOS ROQUES, oktober 2007
LOS ROQUES
Nå skal jeg fortelle litt om de fantastiske, bortgjemte øyene, Los Roques.
Los Roques ligger 200 nautiske mil fra kysten av Venezuela. Øyene er en del av Venezuela. De er et veldig populært feriemål for utenlandske turister, men også Venezuelanere selv. Mange mennesker fra Caracas eller Porte Cabello drar ut til øyene med Lear Jet og kommer tilbake igjen samme dag!
Los Roques består av mange små eksotiske øyer som er omkranset av mange mil med endeløst korall rev. På øyene flyr det mange pelikaner og til og med et par flamingoer!
Siden øyene er en nasional park er det ikke lov å fiske med stang eller harpun.
Grand Rouqe er den største øyen i øygruppen. Den er omringet av mange og store korallrev med masser av fisk. På øya er det en liten fiske landsby og mange, fine små resturanter. På øyen er det tre mikroskopiske supermarkeder. Ofte er varene gått ut på dato, ordi de er lanstet på båter fra Caracas som kommer en gang i uken.
Grand Rouqe ligger helt nord i øygruppen og skiller seg ut fra de andre øyene på grunn av at den ikke har mangrover og den har to ganske høye fjell topper. Fjellene er bare 388 fot. Folket på øyene snakker spansk, men det er noen få som snakker engelsk.
Nå har jeg fortalt litt om de kjempe fine øyene Los Roques som ligger i Karibia, og som hittil er mitt favoritt sted.
HØSTFERIEN
Seilasen over til Los Rouqes, fra Puerto La Cruz gikk kjempe fint. Vi stoppet på Tortuga etter en lang natt, men dro avgårde igjen etter bare fire timer fordi pappa hadde hørt at det skulle være god vind rett til Los Rouqes den natten. Da vi kom fram til de fantastiske korall øyene var det veldig tidlig på morgenen. Det var strålende sol og kjempe turkist vann. Da vi endelig fikk droppet ankeret i Francisci bay var vi vil veldig trøtte etter en lang natt på havet, så vi la oss til å sove.
To dager senere, etter å ha hatt en ordentlig "clean up" i båten sto vi på brygga utenfor den knøtt lille flyplassen og ventet på at våre venner fra Norge skulle komme med et propellfly. Da vi først så dem komme ut av flyet trodde vi de kom direkte fra Nord polen! de hadde på seg tykke gensere og jeans! Mens vi gikk i bade bukse og T-shorte, men den måtte vi ta av ganske ofte fordi det ble så varmt.
Vi seilte helt ned til San Fillipe som er min favoritt øy på grunn av de flotte mangrovene og fjell av konkylier plus mange flotte strender. Det store revet er det perfekt å harpunere på. Så jeg skjøt mange snappers og groupers der. Det ble noen gode middager.
Etter å ha hvert på San Fillipe i en drøy uke dro vi 10 nautiske mil nord til Gran Rouqe for å sjekke været på internett å dra på de fine små resturantene.
En dag skulle familien Toft og mamma og pappa på stranden. Det ville ikke jeg være med på, så jeg spurte han som styrte Taxi båten, vi tok til stranden, om jeg kunne være med dem en dag! Det fikk jeg lov til så vi dro ut og kjørte med båten og jeg fikk være "Capitan" hele tiden! Jeg syntes det var kjempe morsomt å kjøre to ganger 40 hester alene!
Da vi kom til "La Casa" (huset til han som kjørte taxi båten, som egentlig var tre blikk plater som var snekret sammen til en liten hytte med tre stoler inni) dro vi for å fiske Bone fish på stranden. Det var noen tyskere der som hadde kommet helt fra Tyskland for å fiske, men fikk bare små fisk! Jeg fikk en 6 kg Bone fish på hånd snøre! Det var kjempe morsomt! Jeg måtte lene meg med all vekt bakover for å ikke stupe framover. De tyske bare måpte når jeg dro opp den fiskenj. For de kom med det proffe utsyret sitt og prøvde på samme sted, men fikk ikke en sild!
Etter å ha hatt en fantastisk høst ferie med Toka, Ole, Tea og Maren var det på tide for våre gjester å ta fatt på hjem veien. Etter å ha vinket dem av gårde på den mikroskopiske flyplassen, seilte vi neste dag ut fra Los Rouqes med kurs mot Bonaire.
REISEBREV 15, Curacau, 5. november 2007
Thomas har skrevet spennende reisebrev både fra innlandsturen vår i Venezuela og høstferien med fam. Toft på Los Roques, men tenkte jeg også skulle oppsummere litt om de siste par måneders hendelser, samt litt om hva som ligger foran oss.
Besøket vårt i Merida, var virkelig en uforglemmelig opplevelse! Først den 14 timers lange bussturen gjennom flott natur, så å oppleve lokallivet i en by beliggende på over 1800 moh. Og byen med yrende folkeliv, masse studenter, små koselige restaruanter og omringet av fjell på over 5.000 moh, virket byen liten og itim, selv med et innbyggertall på nesten 500.000.
Turen til Los Nevados, hvor også bursdagen min ble feiret med lokal bursdagssang, kake med lys og god stemning, var et av høydepunktene. Jeepturen opp i de stupbratte stiene, ja for de kan neppe kalles veier, overnattingen på den lille Posadaen (ref. hammock bildene på hjemmesiden), og ikke minst turen på hesteryggen i fantastisk frodig og bratt natur opp fra 2800 - 4200 moh, var "breathtaking"!
Og for ikke å glemme Anakonda - og cayman (krokodille) jakten, båtturen på kanalen med hundredsvis av fuglearter og overnatting og maten på den særdeles spartanske Finkaen, på slettelandet Los Llanos! Alt helt uforglemmelig og minner for resten av livet.
Ellers gikk mye av tiden før høstferien på marinaen i Puerto la Cruz, med til vedlikehold av båten og proviantering til vårt besøk. Kassevis på kassevis, både av vann, brus, øl og vin ble båret ombord, samt pose etter pose med mye god mat og snacks. Det er utrolig hvordan vi klarer å finne alt igjen, etterhvert som alt blir stuet vekk og skulle fortæres. For selv om vi har det ganske romslig, til båt å være, må den meste av plassen utnyttes når båten fylles opp.
Men det ble nok mat til både mannskap og besøk, og vi koste oss gløgg ihjel med å ha Fam. Toft på besøk, som mønstret på - og av - på Los Roques. Og det var jo også særdeles hyggelig at Maren og Tea på 19 og 22 år ville være med de gamle. Ja, for Ole hadde nettopp fyllt 50 år, og var en god grunn for at familien tok den lange turen over til oss.
Det ble mange Carperinas, god vin og mat, lange turer på de hvite sandstrendene, snorkling, litt shopping og dovne dager med en god bok på dekk. Og vi klarte også å finne igjen dinghyen vår, som en av de siste dagene hadde slitt seg løs fra båten mens vi seilte! Utrolig nok, fant vi den igjen drivende mellom et par små øyer innenfor et rev kun kort tid etter den var savnet! Snakk om flaks!
10 dager går så alt for fort, og det var vemodig å vinke alle 4 farvel på den knøttlille flyplassen på Los Roques. Men vi sitter igjen med mange gode minner, - og bilder - og også viften din, som du forærte meg, Toka! Den har blitt flittig benyttet på varme netter! Takk også for alt det andre dere hadde med til oss fra Norge, og ikke minst for drassing av alle julegavene tilbake til Norge!
Allerede dagen etter at Ole, Toka og ungdommen hadde reist, kastet vi loss med kurs for Los Aves og deretter til Bonaire. Og her er vi enda. Vi har snart vært her i 3 uker, hvor bl.a. det har blitt tid til dykking, windsurfing, hyggelige samlinger med gamle seilevenner, vedlikehold av båt, shopping og ikke minst en god del skole. Synes Thomas arbeider bra, og i går hadde han en liten divisjons mattetest, hvor han havnet i "mesterligaen" i følge matteboka. Som er helt til topps! Så nå begynner han virkelig å få tak på matten! Og i går fikk han også være med en lokal gutt, han har møtt her, på skolen hans! Her hadde han med stor iver fortalt om Norge for hele klassen! Det hadde vært spennende og anderledes skoledag og en nyttig erfaring.
Takket være Arne Ramstad, som var og besøkte oss med fam. rett før påske, har vi nå fått oss en 8 personers livredningsbåt. Arne, som er i shipping bransjen, har skaffet oss denne til en meget fornuftig pris og sørget for å få den sendt hit til Bonaire. Vi er veldig takknemlige for det, Arne. Igjen tusen takk! Med erfaringene fra dingien som stadig har vært på egne turer, er vi glade for å ha fått den ombord som ekstra sikkerhet.
Om kun et par dager, drar vi videre til Curacau for å proviantere og gjøre klar båten til neste etappe til Cartaghena, Columbia. (Har alt kommet dit!)Det er mulig vi skal ta båten opp på land og gi den nytt grunnstoff, da jobben som ble gjort tidligere i Puero la Cruz så og si var verdiløs, dessverre! Vi regner med å være der 2-3 uker, før vi drar videre til San Blas øyene utenfor Panama. Her kommer Erik på besøk i drøye 2 uker og skal feire julen sammen med oss. Gjett om vi gleder oss!
Over nyttår er det dessverre tid for å planlegge salget av Athena. Det blir ikke lett å gi henne fra oss til sommeren, men nødvendig. Det er et par som har vist noe interesse, men høyst sansynlig kommer vi til å legge henne ut for salg på Finn.no over nyttår. Og et av salgsmomentene er at vi kan levere båten hvor som helst! Så det blir avhengig av responsen der, hvordan den videre reiserute i vinter går.
Vi gleder oss over mange hyggelige mail og hilsner på hjemmesiden. Fortsett med det!
Så håper vi at alle har det bra hjemme og at dere får en fin vinter med kulde og sne!
Mange klemmer fra
Eva + gutta
REISEBREV 16, Lost City / Ciudad Perdida.
Cartagena, Columbia , 21. desember 2007
Nå skal jeg fortelle litt om den spennende reisen vi hadde til Ciudad Perdida, indianer byen som de spanske conquestadorene aldri fant, i Sierra Nevada i Santa Marta fjellene.
Vi , mamma, pappa, Lorenzo og Heidi, som er venner av oss fra Mexico og Østerike, og en franskmann, måtte opp styggtidlig på morgenen for å rekke bussen til en by tre timer unna Cartagena som heter Santa Marta. Da vi kom til Santa Marta var det dagry og masse menneskeliv i gatene. Vi hadde hørt fra før at Santa Marta skulle være fint med høye skyskrapere, fine resturanter og rekker med luksushoteller, og det var det. Jeg synes det var en veldig fin by.
Etter Santa Marta tok vi en stor ombygd gammel skabbette jipp i to timer til en Camp hvor vi skulle spise lunsj. Det var ikke særlig gode veier og jippen vår satte seg fast i gjørmen gang på gang. På turen opp til Campen ble jeg venner med en mann som hadde med seg en veldig liten valp som jeg kalte Bamse. Jeg ble fort venn med Bamse også, så han sovnet på fanget mitt.
Etter å ha spist lunsj begynte vi å gå. Vi gikk over elver og fjell. Det var veldig hardt terreng, men fantastisk natur. Da vi kom fram til campen / bondegården hvor vi skulle sove, var vi utslitte etter en lang dag. Bondegården hadde et hoved hus som var ganske stort og et kjøkken som var mye mindre. I hovedhuset var det hengt opp hengekøyer over alt, så hvis en måtte på do våknet alle av at han eller hun kom borti hengekøyen.Vi spiste middag og gikk og la oss til å sove. Bamse sov i en pappeske og jeg i en slitt hengekøye.
Morgenen etter ble Lorenzo stukket av en skorpion da han skulle ta på seg buksen. Der vi bodde, bodde det også den lokale Magica fra Tryll! Hun lagde en motgift av 10 levende skorpioner og noe annet gøy så det ble en slags grønn krem som hun smørte ut over stikket til Lorenzo. Han hadde det ikke godt, men heldigvis gikk det bra.
Den dagen gikk vi i 6 timer. Jeg bar på Bamse hele veien. Mesteparten av tiden sov han, men noen ganger ville han stikke hodet ut av skjerfet, som jeg hadde bundet rundt halsen for å bære ham, og utforske naturen. Heldigvis tisset han ikke.
Vi møtte et par Kogi indianere, som er direkte etterkommere av urbefolkningen som lever i jungelen. I Campen, sammen med gruppen vår var det en Columbiansk millitær gruppe på 30 menn. Troppen besto av en gjeng uorganiserte ungdommer med store våpen og fingern på avtrekkern. De var veldig snille. Jeg kjøpte til og med en millitær bukse og en cap av dem! De hadde ladde våpen med skarpe skudd i magasinet og var helt klare til å fyre av. FARK gruppen hadde vært sett av lokale lengre opp i fjellene, enn der vi var. FARK gruppen er en millitær gruppe som egentlig ikke er millitære. Før kjempet de å få til en politisk revulusjon i Columbia. Nå kjemper de mest for å bevare Kokainproduksonen sin.
Vi gikk i rundt 6 timer og 1750 trappetrinn før vi kom til de første indianer ruinene. Ruinene var sten terrasser som var opphøyd sonn at de så ut som et stort tårn som hørte med til et slott. Bamse sov og jeg trasket gjennom jungelen.
Da vi kom fram til Campen hvor vi skulle sove, fikk vi vite at vi skulle sove på madrasser! Det skulle bli en god forandring. Mens vi ventet på maten smøg det seg en super giftig Korall slange inn på kjøkkenet, men den ble fort trampet livløs av kokkene våre. Etter at vi spiste middag og drakk Coca te gikk vi og la oss tidlig.
Morgenen etter var det franskmannens tur til å bli stukket av en skorpion, denne gangen lå skorpionen i T-shorten hans. Den dagen skulle vi bare være i Ciudad Perdida og slappe av.
Vi gikk en liten gå tur rundt i ruin byen og ble fortalt mye om Kogi indianerne. Kogi indianerne hadde ingen moderne klær for å si det sonn! De var kledd i en hvit hjemme lagd skjorte og grå hjemmelagde shorts. Det eneste som var fra vår verden var et par sorte gummistøvler! Indianerne var veldig greie, men noen menn ville ikke bli tatt bilde av.
Det var nesten umulig å se forskjellen på gutt og jente, de hadde helt like klær og helt likt hår og helt likt ansikt. Den eneste forskjellen var at guttene hadde en hjemmelaget bag rundt halsen og jentene bare hadde et par kjeder rundt halsen. Det var den eneste forskjellen som var synlig. Da vi kom tilbake til Campen spiste vi lunsj og slappet av resten av dagen. Mamma sovnet med Bamse i arm kroken og Bamse sov der i et par timer helt til han tisset i sengen. Da var det slutt på sovingen.
Veien tilbake var lettere enn turen oppover. På veien ned møtte vi Shamannen. Han er en blanding av prest, president, lege, heks, og rådgiver, og er sjefen over en spesiell gruppe i Kogi landsbyene. Jeg gikk helt til millitær leieren før lunsj og var veldig sliten. Jeg hadde minst 999 gnagsår på tærne. Vi spiste lunsj sammen med millitæret og dro videre. Jeg red mull dur og mamma og pappa gikk. Det begynte å regne og det var veldig kaldt så jeg hadde hendene tredd under sadelen for mulldyret var varmt. Da vi kom fram la jeg meg i hengekøya for å slappe av.
Dagen etter ble vi med på å se hvordan de lagde Kokain i fjellene. Det var veldig ekkelt. Først så tråkker man på Coca blader på bakken MED sko på til det ser ut som en leire klump. Så legger man klumpen i bensin i fem timer. Etter alt dette tar de og presser bensinen og Coca saften som har trukket seg i bladene ut. Da ser det ut som når man blander vann og matolje bare veldig rare farger. Så putter de i haugevis med forskjellige syrer og stoffer. Så siler de dette i en halv-råtten T-skjorte. Da blir det liggende igjen en slags krem. Sist men ikke minst så dasjer de på litt neglelakkfjerner for å få det ekstra sundt. Negleakkfjerneren gjør det til pulver isteden for krem. Når det er ferdig ser det ut som veldig fint og rent mel, men ikke mange vet hva slags forferdelige stoffer de har i disse greiene. Når bøndene som lager Kokainen har laget en stor nok dose, sender de det på mulldur til kysten av Columbia hvor det blir sendt ut til andre land. Mest Amerika, men også andre land.
Samme dag gikk vi bare 4 timer før vi kom til Jiippen som skulle kjøre oss tilbake til Santa Marta. Da vi kom til Santa Marta hadde sola gått ned og det var bekmørkt. I Santa Marta ventet vi et par timer før vi fikk en bil til å kjøre oss hjem. Sjaføren kjørte som en gal! Noen ganger var det like før hele mini vanen tippet over! Det rista og hoppa veldig, veldig mye. Vi kom heldigvis tilbake til marinaen i live etter den farlige turen. Klokka var halv tolv på natten da vår spennende tur sluttet. Jeg sovnet så og si før jeg traff puta mi.
Jeg hadde en fantastisk tur til Ciudad Perdida og fikk mange fine inntrykk. Jeg håper du liker reisebrevet mitt.
FAKTA OM CIUDAD PERDIDA
Ciudad Perdida (Lost City) er ruinener av en gammel by som ligger langt inni Columbias skyskog.
Menneskene som en gang bodde der ble kalt Tayronaer.
Tayronaene lagde stein hus, sten veier, vann føringer, terasser og sten broer.
De byttet varene sine med folk fra kysten av Columbia mot andre varer som de trengte for det harde livet i fjellene. Forskere har funnet menneske ben og ruiener fra over 1000 år siden!
Cuidad Perdida har vært et knute bunkt for andre byer som ligger lengre inn i fjellene. Forskere tror at det bodde fra 4.000-10.000 mennesker i sten byen.
Tayroronerne lagde 1.750 trappe trinn som førte til husene. Trappene er der fortsatt, men er dekket med mose.
Byen ble bare funnet for tre tiår tilbake, i 1972, av skatte jegere.
Det er mer enn 150 terasser i fjell sidene som er holdt hemmelige i mange hundre år.
På veien opp til byen møter man stamme folk som har familier som har bodd i Cuidad Perdida engang. De lokale stammene bruker ofte de samme veiene som turistene.
Veien til byen ligger på rundt 2.500 meter over havet. Og meste parten av veien er det skyskog. Med masse fantastisk vill natur.
Den 15. september i 2003, ble 8 - flesteparten israelere - kidnappet på veien opp til Cuidad Perdida av ELN. Og ble holdt fanget i tre måneder før de ble sluppet fri.
FAKTA OM KOGI STAMMEN.
Kogi indianerne har levd etter samme skikker å lover siden ca. år1000 tallet.
Alt var fredfult og fint i Ciudad Perdida helt til de spanske conquestadorene
innvanderte byen. Spanjolene kom i 1498. Kogi indanerne flyktet til fjelltopper i Sierra Nevada fjellene for ikke å bli drept og voldtatt av conquestadorene.
Spanjolene hadde med seg sykdommer og bakterier som Indianerne ikke var vant til, så mange av indianerne døde av dette.
Spanjolene brant og ødela mange små indianer landsbyer for å skaffe seg større rikdommer. Conquestadorene kom langt inni dalen hvor Ciudad Perdida ligger men de hadde mistet mange menn av slanger og skorpioner så de var rett å slett så late at de ikke ville gå opp dal siden med det tunge utstyret sitt, men ingen av dem hviste hva slangs rikdommer som befant seg der...
Etter dette ble byen forlatt og bare indianerne visste at den var der. Men i 1973 kom noen amerikaske skatte jegere opp i fjellene for de hadde hørt om rykter om denne Ciudad Perdida. De kom seg opp dit og fant fort ut at det var mye gull og edelstener gravd under det som engang hadde vært runde tre hus som indianerne bodde i. For når noen av de som bodde i huset døde, ble indianeren gravlagd under huset med masser av gull og skatter, Dette var det skatte jegerne ville ha tak i. Bare et år senere var det 5 familier som holdt på å røve til seg alle skattene de fant. Da arkeologene fikk høre om at de røvet bort alle skattene, fikk de med seg millitære grupper til å arrestere røverne. Men arkeologene var like ille. De stjal indianer skattene de også! Det indianerne gjorde for å få slutt på at de gravde opp alle gravene til forfedrene sine var at de kidnappet alle arkeologene og arbeiderne og stengte dem inn i et hus og sa til kulturministeren at disse folkene slippes ikke ut før du kommer opp hit. Kulturministeren tok dette på alvor og fløy opp til byen med helicopter. De ble enige om en avtale om at ingen skulle noensinne få lov til å grave opp flere graver og at Ciudad Perdida skulle bli en nasjonalpark. Dermed ble arkeologene sluppet fri og sendt tilbake til Santa Marta. Nå er Ciudad Perdida åpent for turister og besøkende.
Kogiene lever ikke i Ciudad Perdida nå, men mange tror at når Kogi stammen blir stor nok, drar de tilbake dit tipp oldeforeldre bodde engang.
REISEBREV 17, Cartagena og San Blas - av Thomas
Shelter Bay Marina, 14. januar 2008
En litt anderledes jul
Erik kom til Cartagena, fra kalde Norge etter en 48 timers lang flytur. Vi var veldig glade for å se han igjen etter et halvt år uten ham.
Julaften
På julaften spiste vi ribbe som mamma hadde improvisert hos en slakter. Pappa fant ut at den ikke fikk plass i ovnen så han måtte dele den i to. Noe som var litt vanskligere enn han hadde trodd. Først prøvde han med sag, men det funket ikke noe særlig. Så prøvde han med vaier kutter(!!!), som var for stor til å klippe over bena. Så tilslutt brukte han en baufil som funket helt greit.
Da ribba hadde vært inne i ovnen ganske lenge, så pappa at den begynte å bli brent! Så han helte 3 kopper med vann i glass fatet som lå under ribba. Det likte ikke fatet noe særlig så den eksbloderte! Så da var hele kjøkkenet fylt med glass biter. Men ribba var i god behold og smakte bedre enn noen gang!
Vi hadde også fått tak i julepynt, noen få nisser og en rød sløyfe rundt masten. Pluss at vi kjøpte julelys som vi hang på manntauet, som går rundt hele båten, (livlinen).
Så vi prøvde å bevare de norske juletradisjonene så godt som mulig.
Julaften ble en veldig hyggelig kveld med mye god mat og norsk gotteri fra Oscar og mormor og morfar ble spist opp fort. Det var ikke så mange pakker under palmen, men det var egentlig en helt OK forandring.
Overfarten til San Blas, Panama, gikk som smør, det var litt rulling, men det gikk bra. Etter to dager med seiling, kunne vi skimte de første tropiske øyene i horisonten. Det viste seg at alle øyene var en stor skjult skatt som bare Kuna indianerne og cruiserne har funnet.
San Blas
San Blas øyene består av 365 små og store øyer. Bare 49 av de 365 øyene er bebodd. Øyene er omkranset av lange strender og palmer som henger ut over havet.
På de minste øyene er det bare plass til en eller to palmer, mens på de største øyene bor det mange tusen mennesker. De fleste indianerne bor i stråhytter laget av tynn bambus, men noen bor i litt mere moderne murhus.
Indianaerne som bor der kalles Kuna Yala indianere. De kommer opprinnelig fra nord Asia og kom over til Amerika via Alaska for mange hundre år siden. De slo seg ned i Sierra Nevada fjellene i Columbia, men ble jaget da de spanske Conquestadorene kom, så de rømte til San Blas. Kunaene kaller San Blas for ”Abia Yala”, Menneskenes Land. Kuna folket er et velig kortvokst folk. Det er kun pygmeene som er mindre. En vanlig voksen kuna mann er bare rundt 1,50 meter!
På nyttårsaften hadde de voksne fra nabobåtene Double Waters, noen venner av oss som er fra England, og Liv1, noen svenske venner av oss som vi traff i Bonaire, og pappa og Erik arrangert skattejakt for barna! Det var veldig gøy. På kvelden fyrte vi bål på stranden og mens de voksne pratet lekte barna har’n på den bekmørke stranden. Etter et par timer med har’n var vi utslitte så vi satte oss sammen med de voksne rundt bålet. Jack fra Double Waters spilte gitar mens vi sang. Vi hadde ingen fyrverkeri, men det gjorde ikke noe på grunn av at vi lagde et gigantisk bål av palmeblader akkurat idet klokken slo tolv. Det lyste opp hele stranden og litt til.
En dag dro alle sammen på stranden for å spille volleyball! Liv1 hadde med seg nett og ball så det var bare å binde nettet opp i to palmer og så var det klart! Det var en veldig hyggelig dag.
Erik dro fra El Porvenir grytidlig på morgenen for å rekke flyet fra Panama City til New York. Vi hjalp Erik med å laste bagasjen inn i det lille flyet og vinket han avgårde.
REISEBREV 18.
12. Februar 2008, Josh Cay, Guanaja - Bay Islands, Honduras
Hei igjen!
En måned har gått siden dere sist hørte fra oss, og vi har nå kommet til Bay Island utenfor Honduras!
Vi forlot Colon Panama for ca. 20 dager siden, og hadde en fin seilas på ca 250 nautiske mil - ca 40 timers seilas -til Providencia, vårt første stopp. Dette er en Columbiansk øy, men beliggende langt nærmere Nicaragua, omringet av verdens 3. største korallrev! Bare Australia og Belise har større!
Øya var ikke større enn at du kunne kjøre rundt på under 1 time, og var en herlig frodig øy, med flotte strender og ikke minst usedvanlig hyggelige og gjestfrie innbyggere.
På en "normal" dag, utenom når vi seiler, består dagene først av skole noen timer. Noen dager tar vi det bare helt med ro, leser litt, gjør litt vedlikehold på båten, lager mat, baker brød (ja, tro det eller ei! Jeg har blitt inspirert av den svensk/norske båten vi seiler sammen med for tiden, og har begynt å bake brød ganske ofte!), men vi prøver selvfølgelig også å gjøre noen utflukter til de nye stedene vi kommer til.
Så en dag satte vi oss på den lokale bussen, lasteplanen på en pick-up, og dro en tur rundt på øya. Vi endte opp på en fantastisk eksotisk strand, Mansanilla Beach, hvor en lokal kar hadde bygget opp en kjempeartig raggey restaurant! Her lå gjestene i hengekøyer, satt på hjemmesnekrede trebenker med beina på bordet eller lå på stranden, med palmene hengende utover havet og raggey musikken dundret i heftige rytmer! Og Thomas satte spesielt pris på huskene eller dekkene som var satt opp i palmene, slik at han kunne huske og slippe seg ut i sjøen!
Stedet var så hyggelig at vi returnert dit igjen sammen med våre svenske / norske venner noen dager senere og tilbragte en herlig lang ettermiddag, både med paraplydrinker og et lite måltid. Det ble også tid til litt strandvolleyball, assistert med et par karer som jobbet på restauranten. Og the Hagby`s vant over svenskene!!
Vi hadde også en spennende ridetur oppe i heiene og på stranden, men det har Thomas beskrevet i sitt vedlagte reisebrev.
Etter ca 10 herlige dager på Providencia gikk ferden videre til Vivvieros. Dette er et område ca 150 miles fra Providencia, omringet av nok et korallrev (det er det flusst av over alt!) Her ankret vi opp på innsiden av en bitteliten øy, ellers besto området kun av et par holmer, rev og hav. Og fiskere..... Flere store fisketrålere lå også her, og det tok ikke lange tiden før det første besøket ankom vår båt! En liten robåt med sikkert 8 mann var veldig interessert i å bytte sjømat mot mat og drikke! Og vi endte opp med over 25 hummer haler, spekket med herlig hummerkjøtt, flere herlige King crabs, noen svære røde snappers og masse andre fisk! Og på kvelden hadde vi skalldyrs fest med Liv 1! Benedicte, Peter og barna Filippa (14) og Emil (12). Vi spiste hummer og krabbe til vi sprakk alle sammen, og fremdeles var det masse igjen! Så påfølgende dager var det både herlig fiskesuppe, skalldyrsalater, grillet fisk og annet snadder til lunsj og middag!
Og for all denne herligheten, fikk de en flaske rom, noen andre slanter brennevin, noen pakker sigaretter, litt pasta og noen tortilla ships, noe de var veldig tilfreds med! For dagen derpå ville de bytte mer..... Det endte med at vi fikk med oss 3 hummer og noen krabber til.... denne gang mot 2 flasker soda!
Men etter et par dager der, heiste vi seil igjen, og det tok oss ca. 20 timer å komme oss til the Bay Islands, som ligger utenfor Honduras, og hvor vi nå ligger. Vi kommer til å være i området, rundt på alle øyene her i ca 10 dager, før vi drar til fastlandet, og hvor vi planlegger å ta båten opp for å male bunnen. Og mens andre arbeider på båten (håper vi i hvert fall!) har vi tenkt oss på innlandstur til Guatemala for å oppleve litt Maya kultur. Det skal bli spennede.
Så, nei , livet her er fremdeles ikke kjedelig, og det er ingen problemer til å få tiden til å gå! Tvert i mot, er vi litt bekymret over å ha for liten tid, for det er så veldig mye vi gjerne skulle ha opplevd når vi først er i dette området! Guatemala, Belise, Mexico, Cuba osv. Men Athena er nå lagt ut for salg i USA, så planen er å seile henne opp til Fort Lauderdale til ca. 1. april. Men forhåpentligvis får vi tid til å se og oppleve noe av det disse spennende latinamerikanske landene har å tilby.
Deretter får vi se om det kan bli noe salg av båten i Florida i løpet av en måneds tid, noe som vel er heller tvilsomt! Og da blir det høyst sansynligvis å seile båten til England, hvor vi planlegger å få båten CE godkjent, slik at den kan selges i Europa, og hvor det høyst sansynlig også er et bedre marked.
Om Thomas og jeg da ev. skal være med å seile båten hjem, har vi ikke endelig bestemt oss for enda. Så om det er noen av dere som skulle ha lyst - og har mulighet til å være crew og seile fra Fort Lauderdale eller Bermuda og over til Azorene, etterhvert ev. opp til England, kan det være det blir en mulighet for det. Så derfor lufter vi dette nå! Gi oss et signal i tilfelle!
Til dere hører fra oss igjen, hører vi gjerne fra dere! Gjerne på mail eller på www.sy-athena.piczo.com
Ship ohoi!
Klem Thomas, Espen og Eva
REISEBREV 19. Providencia, Columbia av Thomas
12. Februar 2008, Josh Cay, Honduras
En helt vanlig onsdag på Providencia
Rett etter en fantastisk god frokost som besto av en porsjon havregrøt og appelsinjus, begynte jeg med skolen. Jeg jobbet så raskt jeg kunne for jeg visste at jo før jeg ble ferdig, jo kortere tid tok det før vi kunne dra å ri på hester! Akkurat da jeg ble ferdig med skolen kom Benedicte seilende over til oss på windsurfing brett! Benedicte er moren til Filippa og Emil, mine venner, som bor på seilbåten LIV1.
Hun spurte om jeg ville prøve og det takket jeg ja til. Det var veldig gøy! Jeg hadde seilt en del på Bonaire så jeg kunne teknikkene og det gikk kjempebra!
Vi kjørte inn alle sammen i dingien til Santa Catalina og tok en ”taxi” til Michael’s hus, Taxien var en pickup med seter på lasteplanet! Det var skikkelig kult, men litt skummelt for sjåføren kjørte veldig fort på de dårlige veiene. Utenfor Michael’s hus sto det seks hester og ventet på oss. Jeg fikk en hvit hest som var veldig fin. Av en eller annen grunn ville min hest alltid være foran de andre hestene! Hesten min bet etter de andre hestene da de prøvde å komme seg forbi!
Vi gikk langs en asfaltert vei ett stykke, men så kom vi plutselig inn i skogen. Hestene var veldig sterke! Det så ikke ut som de brydde seg noe om vekten av oss, de bare gikk og gikk. Etterhvert ga jeg opp å prøve og styre hesten, for den kunne tydeligvis veien bedre enn meg. Vi red opp en lang bakke og kom til en topp. Der stoppet vi for å se på den fantastiske utsikten over revet som gikk mange, mange mil utover havet. Det var rev så langt øyet kunne se!
Mens Peter, faren til Filippa og Emil, tok bilder oppe fra hesteryggen, bet hesten han i leggen! Han skrek til og kom seg fort av. Hesten ble skikkelig vill og løp avgårde, men Michael klarte å fange den. Såret hans var skikkelig blodig og så veldig dramatisk ut! Etter denne hendelsen ville ingen ri ved siden av Peter lenger.
Pappa kalte hesten ”Man Eater’n”!
Vi red i ca en halv time så kom vi plutselig til en strand! Vi galloperte til og med på stranden. Det var en helt fantastisk opplevelse! Kjempekult!
Da vi kom tilbake til dingi docken bestemte vi oss får gå en tur langs stranden! Mens vi gikk så vi tre rokker og en stor piggete blåsoppfisk! Vi gikk helt til et fort med noen kanoner som fortsatt var der. Det sto på et skilt at kanonene og fortet ble satt opp av den legendariske piraten Henry Morgan, mens han og sine pirater var på øya!
På veien tilbake begynte det plutselig å regne så vi løp tilbake til Santa Catalina.
Vi kjørte full fart tilbake til båten med dingien og kom oss akkurat tidsnok under dekk før det buldret løs.
Siden det regnet, satte vi oss ned for å se på Forest Gump.
Etter filmen var vi utslitte etter en fantastisk dag i det tropiske paradiset,
Providencia.
REISEBREV 20 - av Thomas, Josh`s Cay, Bay Island, Honduras
Placencia, Belize, 9. mars 2008
Drømme øya
Guanaja er en øy utenfor Honduras kysten i Mellom Amerika. Øyen er dekket med barskog, men mange av trærne ble blåst overende av orkanen Mitch, som gjorde store ødeleggelser i 2003.
Vi var på en øy som heter Josh key, som ligger ca 2 nautiske mil utenfor Guanaja. øyen er en privat resort øy og er eid av en liten rødmusset mann som heter Graham. Han har omdøpt øya til Grahams place! Grahams Place er en liten, men fantastisk fin øy. På øya finnes det papegøyer som kan snakke spansk! en alegator som også bor på øya, sammen med hundre vis av duer, bor i et gigantisk stort bur. Det finnes til og med ville kaniner som spretter rundt på øya. Graham har laget et stort svømme baseng med sand bunn hvor han har noen av de mange ”kjæle” dyrene sine. Basenget er fylt med forskellige typer giftige fisker og haier! Det er til og med en super stor sting ray der!
De første dagene på Grahams Place fisket jeg og matet haien med døde morener. Haien, som er en fullvoksen gigantisk nurse shark, kom opp fra dypet, når jeg kaster den blodige morene biten i vannet. Da åpnet den gigantiske munnen og hoppet opp og spiste hele morenen på få sekunder! Men det den ikke hviste var at jeg hadde festet et tykt tau til morenen! Så jeg sto på baseng kanten å dro til alt jeg kunne. Like før jeg var nødt til å slippe ble tauet skåret tvers av av de hyper skarpe tenne!
vennen min Emil, fra båten LIV1 feiret bursdagen sin på Josh Key. Vi spiste en hyggelig middag på hotellet og spilte amerikansk fotball på stranden. Det var kjempe gøy.
En dag kom en amerikaner bort til båten vår, han spurte om vi hadde lyst på et lynkurs i å kite!
det ville vi så vi sto opp gry tidlig for å få mest ut av dagen. Vi, pappa og jeg, begynnte med å lære å kontrolere kiten. Noe som er vanskligere enn man tror. Bare en lille finger på pinnen er nok til å svinge kiten fra den ene siden til den andre siden fort som svint! Det tok omtrent 3 dager før jeg fikk ordentlig kontroll over kiten, da begynnte jeg å bodysurfe! Det var kult. Jeg kitet, bare uten brett! Jeg lærte mye rart den dagen, som Power Start og Long Jump osv.
Vi var så heldige at vi fikk lov å kjøpe to kiter, en pinne og et brett! Så nå kan vi fortsett å kite hvor som helst!
Kjempe kult!
Den siste dagen på Josh Key kjørte vi med dinghi til noe de lokale kaller The Settlement. The settlement er en by på stylter! Byen er laget ut fra en liten øy i midten som er bare bygd større og større og større! Byen er full av trange smug, ingen ordentlige gater, så det var totalt umulig for noen bil å kjøre i byen. Etter en is i byen dro vi videre med dinghien gjennom en kanal som går igjennom hele Guanaja! Vi kjørte igjennom og kom ut på den andre siden. Derfra kjørte vi til en restaurant ikke langt fra utløpet av kanalen. Da vi kom dit så vi at resturanten også sto på stylter! Restauranten var 4 meter over vannet!
Etter en god lunsj kjørte vi tilbake til josh key, på den andre siden av Guanaja.
og gjorde oss klare for ett nytt flott seilas.
REISEBREV 21, Plancencia, Belize
10. mars 2008
Etter noen flotte dager på the Bay Islands utenfor Honduras, og en drøy uke på land, hvor vi har fått både malt båten under og fått den polert, har vi nå kommet oss til vakre Belize.
Men før vi kom hit, stoppet vi på Utila, en annen av the Bay Islands, og hadde noen flotte dager der.
Der møtte vi bl.a en nordmann som kom dit som backpacker i 1997. Han likte seg så godt at han kjøpte seg land og flyttet dit i 2001. Da kjøpte han seg også et gammelt hus som han har totalrenovert. Huset har blitt fantastisk flott, og har også øyas beste beliggenhet, rett på vannet!
Han og kompisen kom på besøk rett etter at vi hadde ankret opp, og etter en ankerdram på båten ble vi invitert til huset neste dag, så da fikk vi også hilst på hans søte amerikanske kone og deres alldeles skjønne datter på 7 mndr. Vi tilbragte noen hyggelige timer sammen med dem.
I tillegg til dette hyggelige besøket, hadde Thomas og jeg også en flott spasertur sammen med noen andre seilere, rundt på øya, i flotte naturskjønne omgivelser og også langs en lang hvit sandstrand.
Neste morgen før kl 6 dro vi videre, og vi ble belønnet med en spektakulær, rød soloppgang!!
Overfarten til Belize gikk veldig greit, dog uten vind, så vi måtte motorseile hele veien. Men av den grunn kom vi til Glovers Reef etter kun få timer. For å komme oss innenfor revene måtte vi øyenavigere oss inn, litt skummelt, men heldigvis gikk det bra!
Dessverre fikk vi høre på værmeldingen neste morgen at det skulle komme en kraftig kaldfront med mye vind allerede til natten, så vi besluttet derfor å forlate Glovers Reef umiddelbart, slik at vi rakk inn til en beskyttet ankringsplass før mørket. Så nå ligger vi ankret opp i en liten bukt på et sted som heter Placencia. Nok et kjempehyggelig lite tettsted, med alt en kan drømme om: strender, palmer, restauranter, barer, butikker og hyggelig befolkning. Her har vi nå vært noen dager, og heldigvis ble ikke været så dårlig som det så ut til, så imorgen drar vi sansynligvis ut til Lighthouse Reef, hvor vi har hørt det skal være fantastisk. Forhåpentligvis får gutta både dykket og kitet, mens jeg skal nøye meg med å snorkle og kanskje stå litt på vannski.
Thomas har skrevet litt om sine opplevelser på Joshes Cay, Honduras, så det ligger vedlagt. Og etterhvert også på hjemmesiden.
Dere får alle ha en riktig god påske. Har hørt det snart er tid for den.....
Mange klemmer fra
Gutta + Eva
Hei på dere.
Ja, eventyret nærmer seg slutten og båten er solgt. Vet ikke om vi skal si dessverre eller heldigvis, for det er med tungt hjerte vi forlater Athena!
Men, selvfølgelig er vi veldig glade for at salget gikk såpass raskt, og også at det ble en nordmann, med like planer som det vi hadde, som kj;per baaten!
Kjøperen var veldig fleksibel både med tid og sted for overtagelse, så vi har besluttet at det blir den 1. juli på Curacau eller Bonaire.
Så forhåpentligvis i løpet av ettermiddagen, setter vi kursen sørover igjen, sansynligvis den samme vei som vi kom fra: Cuba, deretter videre til Cayman, Jamaica, Haiti og så Bonaire. Regner med å bruke ca 4 uker ned dit, og selv om det blir endel motvind, håper vi på fin seiling og ikke minst å nyte de siste ukene ombord.
For tiden er vi i Florida. Vi har hatt min søster på besøk i over 14 dager, noe som var veldig hyggelig! Ellers har vi forberedt båten på salg, og overhalt motor, rigg m.m., og båten har også blitt shinet opp endel, bl.a. med nybehandlet teek. Den skal være i tipp topp stand ved overtakelsen, slik at den nye eieren kan få en like flott start på sitt eventyr som vi hadde.
Vi setter oss på flyet høyst sansynligvis den 8. juli, med ankomst Oslo den 9. og gleder oss veldig til å se dere alle igjen!
Keep in touch.
Back To Home Page
